Spielen macht Frei

Bokstavene formet ennå ordene. Kanskje burde bygningene vært fjernet for å gi plass til en minnelund. En park der man kunne minnes de mange skjebner som hadde fått sine liv ødelagt?


Hun så for seg de små barna som med håp i blikket hadde stilt seg opp på linje for å få utdelt viskelær og timeplan. Stolte foreldre som trodde det var kunnskap og utvikling deres små skulle få oppleve. Lite skulle de vite at det hele var en forbrenningsovn. En forbrenningsovn som tok livet av fantasien og håpet. Et herjet sted hvor alt som het selvstendig tanke skulle rives ut og tilintetgjøres. Et kaldt sted. Et sted der barna skulle føle ensomme. Alene. Uten håp.


Hvordan kunne noe slikt ha blitt tillatt?


Hvorfor reiste de seg ikke opp og gjorde motstand?


Ofret man virkelig en hel generasjon?


Det føltes som pølsen hun hadde spist til lunsj var på vei opp. Hun så for seg skolebussene som pøste på med nye elever. Privatbilene der pedagogene, spesialpedagogene og vernepedagogene ankom den fryktelige bygningen. Der de var programmert til å følge den fastsatte undervisningsplanen, tvangsmedisinere elever som med avvik og sørge for at alle som kom ut så helt like ut, og smakte helt likt. Smakte som en usmakelig pølse.


Det var nesten 70 år siden nå. Det var kanskje på tide å tilgi. Tilgi, men aldri glemme?


Nei, en ting var sikkert: Den fellen skulle aldri hun gå i. Hun skulle ha sine egne meninger. Ikke disse som noen forsøkte å dytte på henne!