Hold kjeft, jævla slave!

Sjokoladeisen smakte vidunderlig sammen med jordbærsausen fra banansplitten. De hadde stresset rundt på kjøpesenteret for å skaffe julegaver. Julen var en viktig religiøs høytid, som i dette travle århundre samlet familien omkring de virkelige verdier.

- Hvorfor står folk i den køen?

Kunne det være et særlig tilbud. Noe man hadde bruk for?

- De står for å kredittsjekk seg selv gratis, svarte hun stolt, og fortsatte: - På den måten kan de se om de kvalifiserer til lån, kredittkort og leie av leiligheter. Ethvert sivilisert menneske måtte vel forstå dette var nyttig. Dersom de hadde god kreditt, kunne de også betale for å få utskrift av en diplom som viste deres good standing. Skrevet ut av den hellige printer. På et vakkert blått preget papir. Stemplet og påført apostil. Slik at de kunne vise huseiere, arbeidsgivere og andre nyttige personer hvor redelige de var.

- Slaver dressert til å merke seg selv?

Han var ny. Som beamet ned fra et stjerneskip. Fra en annen verden. Kanskje han forstod. Kanskje han bare forsøkt å provosere. Så han ikke nytten av at huseiere kunne skille de betalingsdyktige fra disse kriminelle som alltid løp fra regningene sine?

- Nei, frie ærlige mennesker. Mennesker som ikke har noe å skjule. Vi som har papirene i orden.

Hun smilte. Hun likte når han begynte å lekekrangle med henne. Dessuten orket hun ingen konfrontasjon. Det beste var nok å late som om han hadde rett. Gi etter. Husfred og julefred.

- Så mennesker som ikke kan betale for seg, eller som har hatt betalingsproblemer, de er uærlige og kriminelle?

Hvorfor måtte han fortsette? Kunne han ikke bare ta en bit til av isen. Smile. Nikke. Forstå at myndighetene, hans valgte herrer, gjorde dette for å gi han et bedre samfunn. La han slippe å bo i boligkomplekser med fattige, uærlige og kriminelle. La han leve et liv høyt hevet over disse skjødesløse.

- Du mener mennesker som ikke har betalt, eksempelvis husleie, ikke skal få bo noe sted?

Med det første hørtes det jo grusomt ut. Likevel, hun var sikker, denne utdannede mannen forsøkte sikkert å gjøre henne til en stein gjennom argumentasjon. Det var nok best å se rart på han, holde kjeft og spise mer is.

- Om man ikke har bolig eller jobb, hvordan skal man da overleve?

Hun hadde aldri tenkt tanken. Frykten for å ende opp i en slik situasjon gjorde at hun alltid hadde penger på bok. De som falt utenfor hadde satt seg selv i problemer. Det var deres egen feil. Hvorfor skulle hun bry seg?

- Man får tigge eller bli kriminell da!

- Hva har man vel å tape om man har tapt alt?

Hun ristet på hodet. Smilte. Denne gangen skulle hun ta han. Det er derfor jeg stemmer som jeg gjør. Jeg vil ha mer politi og strengere straffer. Da lærer de nok å betale for seg

- Hva koster det da?

- Skal vi bare fjerne folk som er til bry og vansker for oss?

- Har vi ikke en plikt til å forsøke å tilrettelegge for at alle skal ha et verdig liv?

- Kunne ikke pengene til politi og fengsler heller vært gitt slik at disse ikke behøvde å bli kriminelle?

- Hvem skal forsørge familiene deres når de må i fengsel?

Hun viste det. Hun skulle holdt kjeft. Vært en lydig slave. Nikket og vært enig i det mannen sa. Heldigvis var isen god.