Voksen i 2009?

Det hendte på den første dag.
Dagen etter en kongelig preken om toleranse og respekt. En dag meningsfulle nyttårstalene på VGB og andre bloggsamfunn, var omtrent likt med antallet nyttårsmeldinger som hadde tikket inn på sms i løpet av natten.

Frokosten var inntatt. På fjernsynet valset filharmonikerne fra Wien til en eller annen kjent dirigent. Katten lå på teppet sitt. Fruktkurven burde vært byttet ut. Utad så alt riktig ut, men det var det ikke.

Kunne jeg vagt erindre å ha gjort noe galt i går?
I en alder av 28 år, hadde ei venninne betrodd seg om frykten for å bli voksen. Hun grudde seg. Hun kom fra et bryllup. Hun så en av sine barndoms venninner etablere familie. En skremmende ansvarsbinding, eller bare en erkjennelse av at man allerede burde ha nådd denne fasen av livet?

For å trøste, stilte jeg retorisk et spørsmål om ekteskapets rolle i det moderne samfunn. ”Var det i 1995 den moderne kvinne brøt løs fra ekteskapets og slaveriets lenker og etablerte seg i frihet og lykke?” Hun korrigerte meg. Hun mente det måtte ha inntruffet på begynnelsen av 80-tallet. Spørsmålet om lykke stod også til debatt. Lykkelig som slave, ulykkelig som fri?

Dialogen fortsatte:
- Burde nyttårsaften flyttes til sommeren?
- En tid da man slapp snø og forkjølelser?
- Eller kanskje burde man flytt et sted der det var sommer og sol på årets siste dag?
- Sommer og sol hele året!
- Burde hun valgt en annen utdannelse?
- Valgt et annet yrke?
- Valgt et annet liv?

Hun var trøtt. Hun var sulten. Dessverre på mat! Det var et jevnt mas om burger. Et mas om Sesam-burger og at natten måtte bli over.

Det var kanskje like greit å slå av telefonen. Skylde på atmosfæriske forhold. Lukke øynene. Reise til drømmeverden. Fortsette diskusjonen en gang hun ikke hadde drukket. Sove.

Stem på Bloggrevyen