Vi lever i en fattig og dum tid.
Samfunnet er avindustrialisert. Produksjonen er flyttet til Asia og Sør-Amerika. Steder der lønninger og kapitalskatt passer de rike. Tilbake står vi i et kontrollsamfunn hvor det kreves fagbrev og mange års utdannelse å praksis å vaske et gulv.
Selvtilliten er spist opp av fjernsynsprogrammer med konkurranser hvor vi skal lære å dyrke våre idoler. Enkle ting, som å lage god mat, presenteres som en livsoppgave hvor sjef Ramsay vitterlig kan trakassere sine aspirerende kjøkkensjefer. Produksjonen gjør det helt klart: Det er vanskelig å starte en restaurant. Det finnes jo bare milliarder av mennesker som helt uten deltakelse i kjøkkenmarerittet på tv, har mestret oppgaven.
I barnehagene må ungene læres opp til å lage snømenn og snølykter. Lekeapparater vi hadde da jeg var liten, er blitt forbudt, ettersom de kan oppfordre til fysisk aktivitet og kanskje skade barnet om det skulle være for dumt til å forstå normal anvendelse. Enkelte barn går med sykkelhjelm inne, som om dette skulle hjelpe om luftfartøyer plutselig falt ned fra himmelen.
Mangel på fysisk aktivitet gjør at vi er i dårligere form en noen gang. Ereksjonsmidler, piercing og tatoveringer oppleves som en nødvendig del av sexlivet, kanskje mest fordi vi til de grader forsøker å være noe vi ikke er. Bare ideen om å leve i parforhold gjennom hele livet, bygge sunne familierelasjoner og gjøre noe annet enn å la seg passivt forme av politiske korrekte budskaper fra etermediene, fremstilles som sosialt avvikende og sterkt frihetsbegrensende.
Vi føler oss små. Vi føler oss redde. Vi er et kuet folk. Vi er blitt elitens slaver.
Fortjener vi egentlig å leve?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar