Det var engang en liten gutt som het Tore. En gutt som gråt da han ble født. Moren hans gjorde også det. Den gang av glede. I årene som skulle følge, stort sett også på grunn av det han gjorde. Nå gråt hun fordi hun forstod han var død.
Hun hadde ikke hørt fra han på flere måneder. Til tross for at resten av verden hadde entret mobiltelefonens tidsalder, og Tore nok hadde en slik teknologisk innretning, var det sjelden han ringte. Kanskje fordi han hadde dårlig samvittighet. Tross alt skylte han henne penger. Mange penger.
Noen kirkegjenger hadde verken hun eller Tore vært. Likevel viste hun hvem sognepresten var. En trivelig mann som ikke dømte. En som tok en prat hver gang hun møtte på han. En som husket hvor stolt Tore var den gangen han fikk holde Speiderfanen da han var elleve og hun hadde kommet i kirken for å se på speidernes juleavslutning. Kanskje en av de som aldri hadde klaget til henne over rampestrekene sønnen hadde funnet på gjennom oppveksten.
Nå stod han utenfor døren. Hun så han gjennom kikkehullet. Han så trist og alvorlig ut. Hun ble svimmel og kvalm og forstod essensen i budskapet han skulle overbringe.
Hun husket godt dåpen til Tore. Kanskje hadde noen visket stygge ting om å føde barn utenom ekteskap, men den dagen var det bare lykkeønskninger å få. Hun hadde til og med invitert venner, slekt og familie hjem på te etterpå. Han hadde vært så skjønn. Kanskje var det den beste dagen i hennes liv.
Så tenkte hun på alle merkedagene de hadde hatt da han var liten. Fødselsdager. Påske. Julaften. Og nyttårsaften da han var 4 og fikk lov til å tenne på en rakett med stjerneskuddet sitt. Tiden hadde gått så fort. 29 år siden om en skulle tro kalenderen, i fjor dersom det var hennes minne som definerte tid.
Hvor var årene blitt av? Borte som hennes egne foreldre. Borte som vennene og frierne hun hadde hatt da hun var ung.
Det hadde ikke alltid vært lett å være mor. Fra andre skoledag da skolen introduserte henne til konseptet med ekstra oppfølging. Ikke alle skulle bli professor. Tore var en av de. Han kunne vel bli lykkelig å få et rikt liv uten noen universitetsgrad også, hadde hun tenkt. Til tross for litt trang økonomi, hadde hun jo ikke hatt det så verst selv.
Det skulle bli mye problemer på skolen. I dag forstod hun det var et stoffskifteproblem, men slikt kunne man lite om da. Tore ble mobbet fordi han var litt tykk. Med årene skulle han bli tykkere og hardere. Nåde den som mobbet han da han var tolv. Da hadde han allerede fått innarbeidet et rykte som sterk og brutal. En som ikke lot seg pille på nesen. Tore Giganten kalte de han. Hun var nesten litt stolt over at han endelig kunne ta igjen. Skremme vekk disse snørrungene som hadde plaget gutten i mange år. Gi de en virkelig lærepenge.
Det var nok de dårlige eldre vennene som hadde ledet han i ulykken. Da han gikk i åttende hadde hun blitt innkalt til møte på skolen. Ikke at hun egentlig hadde sett noe unormalt i at gutter på den alderen hadde drukket seg full. Tross alt bodde de i et av områdene hvor det var kultur for hjemmebrent.
Hun hadde kjeftet fælt da han tok hevn på den ene læreren. Han ble aldri formelt tatt, men alle viste det var han. Noen hadde løsnet boltene som holdt forhjulene på bilen fast. Da læreren hadde dratt hjem fra skolen, hadde dekkene falt av i et kryss nedenfor skolen. Skadene på bilen var ganske store, men ingen var blitt skadet. Ikke alvorlig, uansett.
Så hadde sønnen dratt inn i forsvaret. En grei måte å gjøre gutter til menn på. Hun kunne ikke fatte og begripe hvorfor man hadde redusert verneplikten de senere årene.
Det var da han var ferdig i forsvaret ting hadde begynt å bli vanskelig. Han flyttet aldri hjem til mor igjen, men fikk seg en kommunal leilighet ved et kjøpesenter omtrent 3 kilometer unna. God gangavstand. Problemet var at det ikke fantes jobber lengre. Arbeidsledigheten i landet var nesten 8 prosent. Renten var ennå høyere. Ungdommen hadde ikke noe å gå til. For hennes sønn ble det trygd og rus.
Mye rus. Personlighetsforandring. Vold. Kriminalitet for å skaffe mer penger. Dessuten var han havnet i lokalavisen for å ha krevd beskyttelsespenger fra unger. Unger som han på skøy hadde fått til å knele for seg. Som han hadde fått til å kalle seg ”sjef”. Avisen hadde lagt ut om det her i det vide og brede.
Han hadde fått en dom. Tok straffen sin som en mann. Da han kom ut, flyttet han til sentrum. Hun hadde forstått det. Disse ungene som hadde laget styr, hadde spunnet opp virkelige tilleggshistorier. Det var nok like greit å komme til et nytt miljø.
Det ringte på en gang til.
Det var som å plutselig bli vekt fra en drøm. Hun hektet sikkerhetslenken av. Låste opp døren og åpnet den.
Presten tok henne i hånden og sa han hadde triste nyheter å fortelle. Han fulgte henne inn i stuen og spurte om han kunne få sitte. Nå kom det hun gruet for. Historien om sønnen som var funnet død på sitt bad. Sønnen som hadde satt en overdose. Var han kanskje var et bedre sted nå?
Stem på Bloggrevyen
Hun forstod ikke språket. Praktisk. Så slapp han at andre kunne gi henne ordrer. 
Innlegg
