Noen ganger virker verden fryktelig stor og vrien. Så skjer det. Helt uten forvarsel dukker det opp et kjent ansikt på førstesiden av Dagbladet.no. En flott jente som serverte meg øl i romjulen.
Lykke til Natalia.
I en debatt på Dateline London på BBC ble de amerikanske bensinprisene diskutert i forhold til bensinprisene i Europa. Den eneste amerikaneren i debattpanelet, London-korrespondenten for The Washington Post, påpekte at det i USA ikke fantes noe alternativ til bil. Offentlig transport slik man ser i England, Frankrike og Tyskland eksisterer ikke.
Det inntrykket jeg har fra de gangene jeg har vært i USA, er at dette stemmer. Det finnes noe offentlig transport omkring de store byene, men ellers er man nødt å benytte leiebil. Selv i en by som New York er det offentlige transportsystemet omtrent ubrukelig.
Det kan på mange måter minne om Norge. Til tross for god dekning i de største byene, er privatbilismen det eneste alternativt for de aller fleste. Nå er det de som må betale. Dette til tross for at Norge er en av verdens største eksportører av olje.
En interessant digresjon er selvsagt at i USA, som er verdens største importør og forbruker av olje, er bensinprisene bare en brøkdel av det de er i Norge. Noe er riv ruskende galt. Hvorfor blir ikke oljepenger brukt til å bygge alternative transportformer her til lands? Hvorfor er det de som er bosatt utenfor sentrum av Oslo, Bergen og Trondheim som skal betale?
Verden vil Bedras!
Jeg ser Dagbladet har en artikkel om nok et latterlig forsøk fra spillprodusentene på å gjøre det mer komplisert for meg som bruker å kjøpe spill. En Chip som sikkert krever at jeg må installere noe nytt på maskinen min, kjøpe et eget spillkort, eller bruke penger eller tid på noe jeg absolutt ikke ønsker.
Jeg fikk min første C64 i 1983. Fra den første dag kopiert vi spill. Motivet har endret seg veldig. Den gangen var jeg en unge, og hadde ikke penger til å kjøpe spill. Nå koster spillene det samme som de gjorde da (300-500 kroner), men dette er som lommerusk å regne. Kommer jeg noen gang til å gå på en forretning for å kjøpe et dataspill? Aldri!
Årsaken er enkel. De eneste gangene jeg har lyst å spille et spill, og jeg spiller gjerne dataspill, er når jeg sitter hjemme å kjeder meg. Jeg kommer aldri til å dra ut for å kjøpe det. Oppsøke en forretning, levere fra meg 500 kroner, for så å ta med meg spillet hjem for å installere det.
Mulig enkelte gjør det. Jeg tror de er få. Det samme gjelder musikk. Den eneste grunnen til at jeg kjøper en CD, er om jeg sitter i bilen og har glemt å ta med meg noe. Nå som mobiltelefonen har noen gigabytes med musikk, tror jeg ikke det kommer til å skje med det første heller.
Stadig vekk kjøper jeg likevel dumme ting på nettet. Det kan være musikk, eller programvarer. Årsaken er at det er praktisk og enkelt å kjøpe de. Dessuten vet jeg de vil virke, så jeg ikke trenger å finne frem all mulig gammel kunnskap - jeg kan bare trykk inn kredittkortnummeret - og det virker!!!
Slik tror jeg de fleste er i dag. En slik chip vil bli emulert av piratene uansett. Alternativt vil de laste ned programmet og lage sine egne versjoner uten chip. Det eneste chippen gjør, er å øke kostnaden på spill.
Skal du selge noe til meg, må du selge det til meg på en måte som gjør at jeg er villig til å betale. En slik chips er vel heller en turn-off. En måte å få meg til å heller bruke de pengene på noe annet.
Det må være noe galt med han. Ikke familie. Ikke barn. Sikkert en pervers pedofil eller noe. I beste fall en alkoholiker. Definitivt ikke noe å samle på. Besteborgerne med flere skilsmisser, unger og offentlige trygdeordninger enn godt for samfunnet var, var sikre.
Riktignok var han enslig. Dessuten maktet han ikke disse fryktelige intrigesøkende kvinnemenneskene på egen alder. Det bare strømmet på med sinnssyke eksmenn. Unger som kostet penger og som man måtte tilpasse seg. Mentale kasus de fleste av de, uansett hvilken størrelse de kom i.
Før hadde han satt seg ute i parken. Det var bare å glemme nå. Gikk han så mye som opp på terrassen for å nyte en øl, følte han øynene fra bekymrede naboer på kroppen. De klarte ikke å klassifisere han. En mann på 40, som gikk for egen maskin og som ikke overhode gadd å utsette seg for den belastningen han forstod disse menneskene kom til å bli.
Det var på pubben han fant roen. Mennesker som var ute for å ha det gøy. Konseptet med å oppleve livet fremfor å se det på TV. Noe annet enn å høre på disse som ropte og maset hele dagen. Tidvis mulighet til å møte personer som var reflekterte og som hadde lest mer enn de bøkene man ble påtvunget gjennom skolegangen.
Han trengte ikke annet enn å se ut av vinduet for å forstå hvor ille det stod til i kongeriket. Disse som faktisk kjøpte Sputnik, så på Idol og Melodi Grand Prix, som hadde opphevd fotball til en religiøs bevegelse og som forsøkte å leve opp til rollepersoner skapt gjennom dårlige britiske og australske såpeserier.
Han sukket. Han kunne ikke fortsette å leve slik. Enten var verden blitt gal, ellers så var han blitt en gammel sær grinebitter hentet fra en klassisk bok av Charles Dickens. Når han tenkte på det, hatet han jul, påske og pinse. Disse dumme helligdagene som fremdeles hang på kalenderen til tross for at ingen lengre gikk i kirken.
Ensom var han ikke. Gjennom årene hadde han fått mange venner. De fleste hadde familier. Unger. De var slettes ikke så ille som mange av de han hadde analysert i nabolaget. Faktisk så de ut til å ha funnet en fin familieform. Han følte det var feil å ta for mye kontakt med dem. Han ønsket ikke å forstyrre familielivet deres. Ikke at han på noen som helst måte ønsket et liv som de hadde.
Noen ganger undret han hva som hadde skjedd. Da han ble 30 følte han for første gang steget var tatt inn i den voksne voksenverden. Det var ikke det. Han fortsatte å herje noen år til. Så sa kroppen det var på tide å ta det mer med ro. Han hadde flyttet, kjøpt ny leilighet og planlagt å slå seg til ro. Kanskje finne kvinnen i sitt liv. Kanskje bare fortsette å leke på byen. Og nå, når han følte livets høst nærmet seg, satt han alene i en 4-roms nesten nedbetalt leilighet. En god bil. Han klarte ikke å finne noen kvinne han ville dele dette med. På engelsk ville han beskrevet kvinnene som var interessert som ”shallow”. De andre var nok opptatt. Han var ensom.
Kontakttjenestene på Internet hadde han gitt opp. Ordet gullgraver hadde vist seg ikke å komme fra det ville vesten, men fra håpløse kvinnemennesker som kun så på en mann som et supplement til sex-leketøy i plastikk og trygdekontoret. En billig hore fra Tollbugata gav mer valuta for pengene. Sjansen for å bli smittet av noe fryktelig var om ikke annet mye mindre, ettersom kondombruk ikke kunne glemmes i den sammenheng.
Det skjedde han hadde falt for fristelsen på byen. Men å ta med seg noen hjem. Gi de sitt navn, sin adresse, det var noe han ikke gjorde lengre. Han valgte heller å bestille et hotellrom, ta de med opp og aldri se de igjen. Naboene ville vel virkelig gått fra konseptet om de så en 22-år gammel jente komme ut fra leiligheten hans. Ikke at han var det, men tidvis hadde han lurt på om han skulle si han var homofil, bare for å slippe den stigmatiseringen han daglig følte fra forvirrede mennesker uten evne til annet enn å identifisere han som en mulig fare med bakgrunn i hans manglende assimilering til deres miljø. Det kom bare aldri til å skje. Han kom aldri til å kunne ha en samtale med mennesker som trodde på spåtelefoner, arbeiderpartipolitiker og det som verre var. Han ville komme til å gi de en lekse som kunne resultere i ennå mer drittprat og i verste fall et blåøye.
Han følte sulten bite i magen og tok kveldens viktigste beslutting: En biff på pubben etterfulgt av noen pils. Kanskje kunne det bli en fin kveld igjen. Eller kanskje kom han til å ende opp som en alkoholiker. En ting var sikkert: Tross god økonomi, følte han seg fattig.
Et lite skjelv rystet verden i sted. Det var våre beste- og oldeforeldre som snudde seg i graven. Til tross for at de har vært døde i mange år, ser det ut som noen har installert Internet også for disse og reklamen for dAGENS. Pølser som smaker pøler, men som er laget av fisk.
Men hvorfor ikke? Langmat har vært en vinner siden Kanutten svingte mettepipen for første gang. Den gangen man kunne la små jenter leke med snurrebasser og spise pølse på barne-tv helt uten å fornærme noen, eller bli beskyldt for å ha tvilsomme baktanker.
Jeg kan liksom høre argumentene. Slike pølser kan spises av muslimer, de er sikkert nøye planlagt og tilfredsstiller alle moderne krav med hensyn til ekstra tilsetningsstoffer, de bidrar til å få redusert lakseberget og kan bli en viktig eksportvare for Kongeriket den dagen oljen tar slutt. Dessuten: hva er galt med å dyrke frem en enkel rett som kun ved moderat bruk av tvilsomme og miljøforurensende legemidler, fordrivelse av naturlige laksestammer og visuell forsøpling av norske fjorder som utenlandske turister betaler i dyre dommer for å se?
Tross alt, her har man muligheten til å lage en rett selv mor kan tilberede. Hun trenger ikke ha kunnskaper som min far, som alltid lager laks i form. Han har først olivenolje i formen, så legger han lakseskivene med skinnet ned, krydrer, heller litt mer olivenolje på toppen før han avslutter med å smøre på rømme. Etter kun kort tid i ovnen kommer det ut en rett som man både må sørge for å plukke bein ut av og som på ingen måte smaker pølser.
Nei, takke meg til pølse i brød. En rett selv en travelt opptatt arbeidsledig alenemor som forsøker å få med seg de viktigste såpeoperaene, kan lage. På gode dager kanskje hun kan klemme til med en sprut ketchup. Middag for en fremtidig generasjon. Pølsegenerasjonen.
Dette kaller jeg fattigdom.
Du kan lære litt om å servere drikke, BK Rolf (i Trondheim), men burgerne dine er bedre!
SKÅL!
Min medynk for 3 unge jenter som er blitt fengslet i Bolivia for narkotikasmugling er minimal. De fortjener straff så det holder, og moren bør fratas foreldreretten til barnet hun har utsatt for dette.
Likevel reagerer jeg på Dagbladets artikkel som nærmest fastslår de gjør dette på oppdrag for organisert kriminelle før de er dømt for dette. Det vil være trist om opplysninger som kommer frem i en slik artikkel blir lagt til grunn for en dom de måtte få i Bolivia. Soningsforholdene der er uakseptable, og jentene bør utlevers, dømmes og straffes i Norge.
Arbeidsledigheten som landet slet med på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet er nå kamuflert gjennom en rekke unyttige omskoleringsordninger, uførestønader og fullstendig unødvendige offentlige ansatte. Sistnevnte gruppe er ikke ansatt i helsevesenet og skoleverket der de faktisk kunne gjort litt nytte for seg, men i etater som daglig sloss for å rettferdiggjøre sin egen eksistens i form av nye kontrolltiltak for å undersøke at andre som faktisk produserer noe, gjør det på en mest mulig effektiv måte. Avanserte arbeidsmarkedstiltak.
For å hindre sysselsetting i privat sektor, er det de siste 10-15 årene innført stadig nye avgifter, og stadig nye kostnadskrevende sosiale tiltak samt stadig nye skjemaer som må fylles ut, sendes inn til det offentlige, kontrolleres, returneres, og deretter revideres og effektueres, uten at noe annet enn offentlig byråkrati og økte kostnader for privat virksomhet er generert.
Så hvorfor er vi så lykkelige?
Hvorfor er vi så rike?
Mange tror rikdommen i Norge i hovedsak skyldes oljevirksomheten. For så vidt skaper den gode inntekter som tilbakeføres til norsk økonomi, men det meste syltes ned i det berømte oljefondet. Et fond som indirekte går med på å finansiere utenlandske børsspekulanter, utenlandske arbeidsplasser, utenlandske fondsselgere, utenlandsk infrastruktur og amerikansk krigføring. Sistnevnte har jeg ikke noe imot, men jeg synes det er litt trist at vi skal bidra med penger som skulle vært brukt her i landet i stedet. Vi kunne heller stilt med tusen velutstyrte mann, og gjort en god norsk innsats på bakken. Forsvaret er selvsagt ikke i stand til det nå, siden de er redusert så mye at de sender et leaset kystvaktskip for å kommunisere med et russisk hangarskip som har funnet det forgodt å sperre all helikoptertrafikk i Nordsjøen. Russerne var greie nok de, og stanset øvelsen straks de forstod at sivile interesser ble forstyrret. Denne gangen. Muligheten for at den russiske admiralen fikk følgende konklusjon om norsk forsvarsevne på bordet: ”Ute av stand til å øve noen form for motstand”, er relativt stor, men det er noe vi får ta opp neste gang vi blir uenige med Putin og hans gjeng.
Nei, rikdommen er bundet opp i boligene våre. Boligene vi kjøpte for ti, femten eller tyve år siden. Selv de som kjøpte bolig for 3 år siden mener å ha en verdiøkning på boligen.
Veksten på boligmarkedet de siste 15 årene har vært umulig å ikke legge merke til. Som en jaktende ulveflokk har meglerne og bankene bygd opp en illusjon om at eiendom bare kan gå en vei: Til himmels! Meglerne og bankmedarbeiderne har på ekte Terra-vis, og med ganske uforsvarlig rådgivning, jaktet de høye provisjoner og de dumme mennesker. Så langt har det gått, at selv etablerte politikere og kritikere i samfunnet har latt seg frelse og prediket det gale budskap!
Ekte rikdom har lite med suksessive refinansieringer av bolig å gjøre. Ekte rikdom har lite med kredittkort med høye kredittgrenser og lave månedsbetalinger å gjøre. Ekte rikdom har lite med den norske oljeformuen å gjøre. Ekte rikdom er et nedbetalt hus, en nedbetalt bil, penger på bok og verdier man kan bruke.
Realiteten er at folk flest har lån opp til pipa, hvert 3. år når de skaffer seg en ny bil, finansierer de denne ved nytt låneopptak på bolig: Det samme gjelder til en viss grad økt forbruk i form av ferier, nye møbler og privat overforbruk. Så lenge verdistigningen på bolig ligger der som en passiv inntekt, har ikke det påført noe vesentlig reduksjon i levestandarden. Faktisk heller en økning.
Men dersom denne teorien om at boliger og annen eiendom bare kan øke i verdi hadde vært korrekt, ville ikke all verdens kapital straks vært plassert i sikker norsk boligeiendom? Med mindre det finnes noen begrensninger på flytting av kapital, selvsagt? Spør en litt oppvakt ung gutt meg. Han er russ neste år, og har spennende fag som bedrifts- og sosialøkonomi på skolen.
- Du kan jo tenke litt på det, sier jeg til han, og bruker en av sosialistene ofte omtalt hersketeknikk, dersom du satt i en storbank i England, USA eller i Hong Kong, eller Japan for den del, og du viste du kunne ha en garantert avkastning på 5% bare i verdiøkning, dessuten også avkastning på leieinntekter, ville du ikke også ha kjøpt opp alt som het eiendom i Norge umiddelbart? Søsteren på 20, som også sitter ved bordet og nok burde være forsiktig med inntak av ytterligere Vodka+Battery, ser litt forvirret ut og bryter ut: ”Du bare tuller med oss, vi er jo verdens rikeste land.”
Jeg bestiller meg en ny øl. Smiler og svarer: Har du tenkt på at disse spanjolene, engelskmennene, franskmennene og tyskerne har like fine boliger og like fine hus som oss? Har du tenkt på at enkelte av de virkelig har palasser som ligner på det Røkke og Rimi-Hagen har? Det tar noen sekunder, jeg får et raskt svar om at de er kapitalistjævler og at SV vil sørge for at rikdommen i landet er likt fordelt, det eneste som mangler er at Bjørn Dæhli vant gull i Lillehammer OL og at Brann nok må være verdens beste lag. For å unngå ytterligere forvirring, skifter jeg tema til noe mer lokalt, skåler ut og tar en ekte festtale om hvor trivelig det er å bo i en bygd med så mange Hobbitter.
Sannheten er at boligprisene har økt fordi det ikke er bygd nok boliger. Dette har skapt en etterspørsel der det har vært nødvendig å overby hverandre. Hvor man har satt de unge i en liten knipe, uten å forklare det for de. Prisen styres nemlig av tilbud og etterspørsel. Det uvanlige i boligmarkedet er at i motsetning til feriereiser og tomater, så er bolig en nødvendig anskaffelse. Gjerne flere ganger i livet. Når man flytter sammen med kjæresten, når man får barn, når man får flere barn, og når man blir kvitt ungene som igjen kommer på besøk med nye familiemedlemmer. Dessuten flytter vi når vi ikke lengre vil være gift eller ikke lengre ha samboer. Friksjonen på bolig- og samlivsmarkedet har vært økende de siste 20-30 årene. Noe som har økt totaletterspørselen.
Manglende boligutbygging har altså skapt rikdommen hos noen. En maskert hevner, vil selvsagt straks bruke sterke ord. Han vil gå så langt som å si dette er en fremtidig forventet realisasjonsverdi. Betaling man forventer for boligen den dagen man selger den. I fare for å gjenta meg selv, denne realisasjonsverdien er allerede tatt ut som forskudd i form av refinansiering og forbrukslån. På hevnerspråk: ”Vi forventer at fremtidens hussøkere skal betale regningen for vårt forbruk!”
I realiteten en fordring på fremtidige generasjoners husløshet.
Ganske usolidarisk og ganske usosialistisk. Eller kanskje hva noen av oss forbinder med ekte sosialisme: ”Vi vil at andre skal betale for oss, vi vil ikke bidra selv!”
Det underlige er at også politikere fra andre leirer, og da særlig Høyre og KrF, ser ut til å støtte utviklingen fullstendig. Det eneste de er imot, er små detaljer. Det er nesten slik at man virkelig vurderer å bli kommunist! Noe som faller på sin egen urimelighet, da man enkelt kan se hva offentlig overstyring gjør med folk. I tillegg har de en restriktiv alkoholpolitikk, noe jeg absolutt ikke vil være med på!
På et eller annet tidspunkt kommer det en smell. Vanlig ungdom vil ikke lengre klare å komme inn på boligmarkedet, og de vil bli boendes hjemme hos mor og far. Politikerne, og markedet vil derfor starte byggingen av små leiligheter for enslige unge. Snart vil prisen på disse boligene gå ned, men knapphet på større boliger, egnet for barnefamilier, vil øke. Vi er tilbake i Anne Cath. Vestlys verden, hvor 2 store og 8 små bor på 2 rom og kjøkken.
Suksessivt vil denne utviklingen forskyve seg. I takt med at eiendomsprisene faller, vil belåningen strekke seg flere etasjer over pipa. Folk vil ikke lengre kunne opprettholde refinansieringsforbruket og konsolideringsforbruket de er vant med. Bankene vil bli nødt å føre misligholdte lån med negativ sikkerhet som tap. Bankkrisen fra slutten av 80-tallet vil skje på nytt. Denne gangen uten datidens regjerings mulighet til å foreta en intervensjon, ettersom konsesjonslovgivningen fikk fyken med EØS-avtalen på midten av 90-tallet.
I stor desperasjon vil regjeringen og Stortinget gripe etter oljefondet. Pøse det inn i Norsk økonomi for å redde gjeldsslavene, og bruke opp rubbel og bit. I verste fall vil de også ta opp store internasjonale lån, for å forsøke å opprettholde den livsstandarden folk har vært vant til. Noe som på lengre sikt, vil skape ytterligere problemer for fremtidige generasjoner.
Folk vil måtte justere forbruket sitt, hvorpå prisnivå og administrasjonsbyrde må fullstendig revideres og nå det samme nivået som andre fattige små land. Fallhøyden vil bli stor, og den normale sindige norske reaksjonen på problemer, kanskje tilsidesatt.
Vi får håpe meglere og bankansatte som har gitt uriktige og uforsvarlige råd, blir straffet på samme vis som andre meglere som har solgt troen på den evige vekst i boligmarkedet; Vi vet nemlig at de som kjøpte disse boligene, vil bli straffet på samme måte som innbyggerne i kommunene der ordførerne kunnskapsløse som de var, gikk beint på provisjonsselgernes glade budskap!
Helt klart, men den nekter folk å innse. Det første som kan gjøres er å innføre fullstendig gjeldssanering ved personlig konkurs, slik man har i en rekke land. I Norge bør man gå så langt som å tilby fullstendig sanering også for kredittkortgjeld utover en månedslønn. Deretter kan man innføre en inkassolov der maksimalt inkassosalær er 175 kroner, ganske likt det man finner i Sverige. Slik flytter man effektivt risikoen for tap fra debitorer over på kreditorene. Selvjustisen vil bli høy! Annonsene for kredittkort for låneformidlere vil fort erstattes av annonser for gjeldsordninger.
Deretter kan man bygge disse boligene som trengs. Sørge for at en ordinær familiebolig aldri kommer til å koste mer enn 3-4 årslønner, kanskje en ekstra årslønn om det er en liten hageflekk utenfor. En ordinær familiebolig bør bestå av en stor stue, en spisestue, et kjøkken, tre soverom og to bad. Det må gjerne være en blokkleilighet, en bygård, et rekkehus eller en enebolig.
I prosessen hvor man bygger boliger, vil det være mulig å holde boligprisene i sjakk, slik at de som har gjeld til over pipa, får mulighet til å komme seg à jour.
Man må også ta tak i overadministrasjonen. Forsøke å forenkle systemer, slik at arbeidskraft frigjøres der den trengs: I produserende virksomhet. Kanskje en liten overproduksjon av lærertjenester og helsetjenester. Ikke mellomsjefer uten reell funksjon utover å forsvare sin egen stillingshjemmel.
Han ser ut av vinduet. Tenk om han bare kunne dratt hjem. Her skjer det jo ikke noe likevel. Det er klart, han har et prosjekt som han kunne gjort ferdig, også burde han fylt ut reiseregningen fra forrige uke. Nei, han kan utsette det, kanskje det er noen nytt som er hendt i verden?
Han åpner et vindu. Slår opp facebook og konstaterer at Trine har sendt han et poke. Hun er ganske søt hun Trine. Moren til Benedicte i klassen til sønnen hans. Han smiler. Det var den klasseturen da, når han og hun skulle være reiseledere. Til Polen. Det kunne bli saker det.
Fort spretter han inn på dagbladet og vg’s sider. Lite nytt. Utrolig kjedelig dag. Ping! Der kom det en epost. Brev fra avdelingslederen jo. Spørsmål om han har tid til å ta på seg noe mer denne uken.
”Det kan jeg helt sikkert gjøre, dersom du vil at månedsrapporten skal bli forsinket.”, skriver han i et kortfattet svar. Deretter sender han en ekstra e-post med spørsmål om lønningspilsen på torsdag skal holdes på den irske pubben eller den nye homocafeen. Ordlyden er såpass herskeraktig at han forstår med en gang det ikke blir denne lettere sofistikerte cafeen som selger øl til ågerpris. Sjefen er egentlig ganske kul.
Kanskje skulle han ta en tur ut. Kjøpe noe godteri. Han røyker ikke, men synes konseptet med røykepauser er greit. Han tar jakken, skone, setter skjermbeskytteren på pc’en og går ut av kontoret. Sekretæren i enden, ei gammel kjerring som han mener skulle vært erstattet for flere generasjoner siden, spør hvor han har tenkt seg. Han svarer som hun fortjener: Jeg må ned på posten å hente en pakke! Om noen spør, si jeg er i et møte. Jeg har med mobilen om det er noe viktig.
Lønningspilsen ble på den irske pubben. De har vært der før, og det er en ypperlig plass å skryte av erobringer og andre usannsynlige ting. Han har vært gift i 12 år nå, og får knapt lov til å røre maddamen. Han aner ikke hva han har gjort, men forholdet har null verdi, bortsett fra at de deler på ansvaret med ungene og boligutgiften.
Etter den 5. pilsen blir det alvorlig. Sjefen sukker og forteller at det er blitt så mye mer papirer nå at han skal forsøke å få en medarbeider til på avdelingen. Han forteller at ting enkelt og greit ikke blir gjort. Det må være bemanningssituasjonen. Kunne ikke kommunen bevilge de midlene han trengte for å få løst oppgavene sine! Var ikke dette verdens rikeste land?
Her gjelder det å støtte opp. Han sier: ”Spørsmålet er om man bare skal fylle ut papirene, eller om man faktisk skal legge noe arbeid i å få det riktig.” Et godt argument han har brukt siden videregående gruppearbeid for å snike seg unna arbeid. Hvem vil vel at noe skal gjøres feil. Det blir jo bare mer arbeid for alle.
De rusler videre og stikker hodet innom det dyre stedet de egentlig ikke hadde tenkt seg på. De setter seg i baren, og konstaterer at det er flere unge pene damer der enn det var på Irlands-pubben. De bestemmer seg for å forsøke en av stedets spesialiteter: Gin og tonic.
107 kroner? Sjefen slenger gullkortet i baren og klager: Det her kostet bare 80 kroner for 2 år siden, har de lagt på avgiftene så mye?
Hun i baren viser seg å være en BI-student. Hun smiler og sier: Nei, den økningen hadde bare utgjort en krone eller noe. Det som er dyrt, er å ha meg ståendes her, samt å holde lokalet i nåen lunde stand. Skal man drive en bar, må vist lokalet fullstendig renoveres hver 2. år, og slikt koster penger i dag.
Dessuten, hun som står der skal jo ha lønn. Det er nattarbeid. Hun har 180 kroner timen + tips sier hun. Uten tipsen hadde hun ikke orket å stå der. Hun forteller at for at hun skal kunne få 180 kroner i lønn, krever det ca 300 kroner fra bedriften i kostnad. Ikke søren om hun hadde jobbet for noe mindre.
Alkoholen gjør at regnekunnskapen til våre venner er blitt redusert. Jenta i baren er fremdeles oppvakt. Hun sier: ”Det blir faktisk bare 29.000 kroner i måneden om jeg hadde jobbet fulltid. Jeg hadde suttet igjen med knappe 20.000 om jeg jobbet her fast.”
De er enig i at hun er dårlig betalt. Dessuten at hun gir utmerket service. Når regningen på 750 kroner skal gjøres opp, fører han på 900. Sjefen gir henne kortet sitt og forteller at det nettopp er slike oppvakte personer vi kunne trenge på kontoret. Dessuten skulle han helt klart klare å matche lønnen.
Dagen etterpå er det hodepine og anger. Vekkerkloken er slumret til klokken 8. Han ringer kontoret og snakker med sekretæren. Forteller at han har fått noe ørebetennelse av noe slag, og må bli borte. Kanskje det blir bedre på mandag, kanskje han kan komme på jobb da.
Straks han er tilbake i sengen tikker det inn en tekstmelding fra sjefen: Jeg kommer sent i dag, ungene er syke og jeg må være hjemme med de.
Det var altså ikke bare han som hadde drukket for mye.
Alle jenter er horer!
Klasserommet forvandlet seg fra en kirke midt i konfirmasjonsperioden til det media omtaler som en hat-kamp i icehockey. Guttene ropte som om han var helten, og jentene ropte som og skreik om diskriminering og fordommer.
Læreren stod forvirret og så på, og lurte på hvordan han skulle få kontroll på klasserommet. Det var ikke noe han trengte tenke lenge på, for provokatøren slo hånden så hardt i kateteret at man skulle tro det var avfyrt et pistolskudd, så klatret han opp på det og ropte: ”Hold kjeft! La meg fortsette! Dette er mitt foredrag! Min karakter! Dersom dere har innvendinger – NOTER – og kom med de når jeg er ferdig med presentasjonen min!”
Noen mennesker blir oversett uansett hva de sier. På vorspiel kan de godt foreslå å dra til byen, de fleste kan kanskje være enige med dem, men ingen drar. Så er det den personen, han alle vil snakke med, han som bare reiser seg opp og sier: Nå drar vi. Så drar alle. Vår foredragsholder var en i sistnevnte kategori. En leder. Alfamannen. Klasserommet falt til ro straks han beordret det.
Nå kom den store tale: ”Det er kanskje ikke rart de er blitt horer. Oppdratt til å tro monogami er en form for avgudsdyrkelse. Overbevist om at inngangen til universets herlighet ligger mellom beina, opplært til at den minste kløe skal tilfredsstilles og nytes. Alt annet erklært unormalt av pikeblader, slaskete alenemødre og kåte tvilsomme sex-hungrige menn!”
Han tok en kunstpause. Læreren forstod det her ikke var helt det han hadde forventet. Oppgaven lød: ”Kvinnens rolle i samfunnet, før og nå!”. Likevel, han var like interessert i å høre hva denne eleven hadde å si. Hvordan kunne han ha dannet seg slike bilder av verden. Var han ikke for ung til å si noe slikt. Han husket godt da han selv var 17 år, uerfaren, blek, brillekledd og nærmest redd for det andre kjønn.
Tordentalen fortsatte: ”De kristne reagerer. De synes frigjøringen er gått for langt. Riktignok kan de godta skilsmisse ved vold eller andre alvorlige forbrytelser, men at normen skal ha blitt å få unger som skal leve utenom ekteskap bryter med deres grunnleggende livssyn. Islamistene og innvandrerne sier det rett ut: Norske jenter er horer!”
Han hadde oppnådd det han ville. Hele klassen så på han. All oppmerksomhet var rettet mot han. Ingen sa et ord. Hun på rad 4 som var medlem av Rød ungdom, noterte så busta føyk.
Med vanlig klar stemme forsatte han: ”Da jeg gikk på barneskolen, sang hvor refrenget lød noe slikt: ”Du skal høste det du sår, du skal høste det du sår, så ut det gode du får!”. Han nærmest sang sangen. Så fortsatte han: ”De neste 15 minuttene skal jeg snakke om kvinner, kvinnefrigjøring og kvinners rolle i samfunnet! Har kvinner forstått hva likestilling er, eller tar de så feil at de er blitt slaver i et system der de kommer til å bli ulykkelige og ensomme når de blir gamle?”
Foredraget holdt intensiteten. I motsetning til vanlige klassetimer fulgte alle med. Tvilsomt om alle lærere hadde klart å holde denne intensiteten, eller om elevene var i stand til å være så oppmerksom, i så lang tid. Denne gangen gjorde de det. Selv om foredraget kanskje var mer egnet for en voksen med bakgrunnskunnskaper om kampen for stemmerett, ungdomsopprøret på 60-tallet og dagens ofte mediehjernevaskede, kjedelige, fargeløse og politiske korrekte meningsløse elever på videregående skole.
Foredraget var definisjonen av en toppkarakter. Ingen lærer ville gitt noe annet. Han var klar, tydelig og gjennomtenkt i sin argumentasjon og presentasjon. Avsluttingssetningen hans var så klar og med en så god punchline at selv den opposisjonelle Røde ble rørt og våt:
Kanskje overdrev jeg da jeg startet: Ikke alle jenter er horer, bare de aller fleste!
Kritikk unødvendig. Mannen hadde talt!
Hva skal vi med virkeligheten?
Vi har jo Photoshop!
Hvem gidder vel reise til Flåm?
Vi kan jo se det på Internett!
Hvorfor skal vi gidde å leve?
Vi kan jo se såpeopera på TV!
Hva skal vi med rettferdighet og velstand?
Vi har jo SV og Arbeiderpartiet!
- - -
Inspirasjon er hentet fra Dagbladets artikkel om Visit Flåm som har så liten tiltro til eget produkt at de bruker manipulerte og feilaktige bilder for å trekke turister.
- Hva er det du tenker på!
Han kjente svetten renne da toget suste forbi. Han så stjerner og følte seg uvel i hele kroppen. Hun skreik og hylte. Pakken med Smurfedrops var blitt påkjørt av toget. Det var hans feil. Han som hadde dratt henne bort fra planovergangen sekunder før hun hadde fått plukket de opp.
- Du kunne jo blitt påkjørt av toget!
Det så ikke ut til å bekymre henne videre. Derimot ville hun bort fra denne slemme mannen. Han var sint og dro henne med seg tilbake til barnehagen. Dette var siste gang han skulle være med på noe utflukt. Ikke fikk han noe ekstra betalt for det heller, og ungene begynte å skrike bare de måtte gå 200 meter. Tvilsomt at noen av de noen gang lekte ute. Dette var den virkelige pc-generasjonen. Generasjonen hvor barn ble kjørt til barnehagen, hvor de lekte med pc og hvor enhver aktivitet var ansett som farlig om man ikke hadde nødvendig verneutstyr.
En gang var det sykkelhjelmen han kritiserte. Folk som trodde den gjorde de udødelige. Som på alvor syklet i 80 km/t mot kjøreretningen og forventet at alle biler skulle klare å stoppe når de foretok sine underlige og uforutsigbare manøvrer. Som andre ting i hard plast, hadde han etter hvert gitt opp kampen mot denne dingsen. Tross alt gikk det ikke utover han som tok bussen. Det var bussjåføren som måtte leve med å eventuelt ha bistått en av disse selvmordskandidatene med å forlate denne verden.
I mange år hadde han arbeidet som maskinentreprenør. Men så var landet blitt så rikt at de sluttet å bygge ut sykehus og skoler, veier og jernbaner, og andre ting som slo negativt ut i CO2 regnskapet. De tingene som ble bygget, fikk man billig arbeidskraft fra stadig nye EU-land til å utføre. Ganske umulig å konkurrere med slike. Nordmenn fikk finne seg andre arbeidsoppgaver, så han hadde meldt seg ledig og plutselig var han omskolert til barnehageonkel på fulltid. Hadde noen sagt det til han for 20 år siden, hadde han slått! Nå syntes han det var greit nok. En jobb man slapp å tenke i.
Uansett, nå var det slutt. Han ble innkalt til avdelingslederen og fikk et klart hint om hva han burde gjøre: Si opp selv, hvis ikke risikerer du at de anmelder deg! Du kan bare ikke ta tak i en unge.
Han burde nok heller latt henne blitt truffet av toget.
Det var ganske utrolig. Hun var blitt kjempepopulær. Knapt så hun kunne forstå hvorfor. 15 år, begjært av gutter og menn fra 12 år og oppover. Faktisk var mange av beundrerne på pappas alder. Hun brydde seg ikke. Klart alle måtte få være venner med henne, nå som hun var blitt det naturlige midtpunktet på nettet. Hun som aldri hadde hatt mer enn tre gode venninner før, som aldri hadde hatt type og som nå plutselig var både penest og deiligst.
Som den stygge andunge hadde hun aldri helt klart å tilpasse seg de andre i klassen. Det hadde blitt til at hun hang med Lise og Anne, de to som hun hadde kjent siden barnehagen. To kanskje litt barnslige småjenter som hun var i ferd med å vokse ifra. Ikke at hun hadde noe stygt å si om de, men det var virkelig ikke slik at hun hadde tenkt å bruke resten av livet på å sitte og knise av jenteblader og hviske om kjekke gutter i b-klassen, fotballstjerner og tøvete boybandartister.
På Facebook var hun kommet opp i to tusen venner. Nettbykommentarene strømmet inn. Forslagene var både fristende og gøyale, kanskje tidvis tvilsomme, men slikt tåler jenter på hennes alder. Ikke rent få hadde hatt lyst å møte henne i virkeligheten, men det hadde hun ikke fått tid til ennå.
Selvtilliten hadde virkelig kommet seg. De fortalte hun strålte ut, hadde pene øyner og et sexy smil og en flott kropp. Også når hun gikk ute følte hun det. Gutter og menn så på henne. Når hun gikk litt dristig kledd på skolen, viste hun at de mannlige lærerne hadde problemer med å holde konsentrasjonen.
Det var ikke noe vits i å fortsette med håndball. Hun var ikke god nok til å komme på noe landslag uansett, så hvorfor kaste bort tiden på slikt. Mye bedre å sitte på nettet å prate med noen som satte pris på henne for den hun var.
Nå ble hun invitert på alle fester. Hun kunne rote med de guttene hun ville. Drikke, røyke og ha det gøy. Være med på ting Lise og Anne bare kunne drømme om. Bli verdsatt og behandlet som voksen.
Fullt så gøy var det ikke året etter. Som alenemor på 16 forstod hun ungdomstiden var over. Det var dager hun angret hun ikke hadde oppdaget graviditeten før, slik at hun kunne fikset det. Likevel, hver gang hun så det pene lille ansiktet til gutten sin, viste hun Gud nok hadde en mening med hennes liv også.
Nå hadde hun en venn for livet!
Det var den sommeren vi skulle på bilferie i Sør-Norge. En fullastet bil kjørte ut fra oppkjørselen i Trondheim og hadde som første mål Lilleputthammer. Jeg og de to søstrene mine satt trangt i baksetet, og det ble ikke bedre av at den eldste av de klaget over å bli bilsyk samt å måtte på do allerede på Klett. 13 kilometer fra byen, for de som lurer.
Etter et raskt opphold på en veikro med hygieniske fasiliteter klarte hun å krangle seg til å få sitte i forsetet. Dette til tross for at hun var 3 år yngre enn meg, og helt klart mye kortere. Mot en krone-is aksepterte jeg likevel tingenes tilstand, til tross for at seteplassen for oss forvist bak ble mye mindre av at en voksen skulle sitte sammen med oss.
Tegninga forstod jeg da vi nærmet oss Rennebu og prinsessen i forsetet på nytt klaget over trykk i blæren. Til tross for innslag som Lilleputthammer, Hunderfossen, Oslo, Dyreparken i Kristiansand, Kongeparken utenfor Stavanger og spennende småbyer som Haugesund, Førde, Ålesund og Molde, kom dette til å bli en lang tur. En fryktelig lang og masete tur.
Heldigvis gikk det et hørespill på radio denne sommeren. Hørespillet om gutten som gjemte seg på et loft og leste boken om den andre gutten som red på en drage i landet Fantasia. Et land som var i ferd med å gå til grunne som følge av intethetens stadige utbredelse. Fantasimangelen som kunne medføre Fantasias fall. Det var ganske stort for en 11 år gammel gutt å forstå symbolikken rundt dette, samt trekke assosiasjonene til den verden han levde i.
På Lilleputthammer forstod jeg også at jeg ikke var barn lengre. Bortsett fra at jeg syntes modellene av hus var fine, så jeg ikke den store underholdningsverdien i å sitte på et miniatyrtog som sakte gikk rundt den lille byen, til tross for at det gav et behagelig avbrekk fra den trange bilen. Dessuten innså jeg at jeg var begynt å bli stor. Snart voksen!
Dagen etter var det Hunderfossen som stod for tur. Jeg var blitt for gammel for det meste der, men syntes Ivo Caprions eventyrtroll hadde pene eventyrfremstillinger bak glassmonterne. Ikke akkurat noe jeg ville valgt å bruke tid på, men var man først der, så fikk man finne seg i det.
Ekte egoisme forstod jeg først da førstesetesøsteren ble sinna fordi den minste var blitt dårlig, og vi måtte vende tilbake til hotellet før hun hadde fått kjøre bil (sånne lekebiler) for andre gang. En ting var sikkert, hun var ikke spesielt glad for at mine foreldre hadde gått til anskaffelse av denne helt klart overflødige ekstra-ungen. Disse ressursene kunne fint ha vært brukt på henne. Skulle man tro hennes verbale ytringer.
Det er noen som tror skole er stedet man lærer de viktige tingene i livet.
Jeg er ikke så sikker.
Hvorfor jeg kuttet ut publisering på VGB?
Vel, vi kan starte med det siste jeg gjorde: Jeg valgte ”nei” på å tillate folk å kommentere innleggene mine. Enkelt og greit fordi jeg mener det er uforsvarlig å ikke ha en løpende moderering av kommentarer. Plutselig risikerer man at et innlegg, som avskjedsinnlegget, blir brukt i nazistisk eller barnepornografisk hensikt uten at det på noen som helst måte var meningen. VGB blir enkelt og greit ikke fulgt opp. Ting virker ikke og de som eier portalen/bloggstedet ser ut til å bry seg minimalt.
Den andre grunnen er den dårlige stemningen som har vært på stedet. Kanskje litt feigt, siden man normalt løser slikt ved å forsøke å skape god stemning, men denne gangen valgte jeg å tenke egoistisk å heller konsentrere meg om andre arenaer der det man gjør kanskje blir verdsatt. Det var en tankevekker at de innleggene jeg ikke la noe arbeid i fikk mange kommentarer, mens de jeg virkelig arbeidet med og det som betydde noe for meg ble oversett. Det var en jungel med tøv hvor man måtte lete etter de gode innslag. Kanskje var kvaliteten på bloggen høyere omkring valget, da jeg begynte å lese den, kanskje fordi folk da var mer bevisst på ting jeg var opptatt av.
Om jeg er sinna på noen? Overhode ikke.
Om jeg blir savnet? Maks ei uke, men så kommer det garantert nye friskuser til.
Om jeg vil savne noen av bloggerne der? Noen, men jeg kan jo fremdeles lese de bloggene jeg vil.
Om jeg har gitt opp kampen mot onde skatteinnkrevere, korrupte myndigheter og andre som forsøker å holde den vanlige mann nede: PÅ INGEN MÅTE. VGB var ikke riktig arena for denne kampen.
Mer er det ikke å si om den saken, tror jeg!
Stem på Bloggrevyen
Til tross for å være godt innpakket i abort og stamcelledebatten, klarte ikke britiske politikere å lure poenget med lovforslaget som nå tillater konstruksjonen av hybridmennesker å nå media. Kanskje er min tolkning av loven noe friere enn den BBC presenterer, helt sikkert er det likevel at man nå lovlig kan tilføre menneskefoster gener fra andre arter i forskningssammenheng, med mindre Lordene eller Dronningen tar til vettet og stopper loven. Riktignok vil den nye loven kun tillate at disse krysningene mellom mennesker og dyr får leve i maksimalt 12 uker, noe abortmotstanderne vil utnytte til fulle for å forsøke å senke grensen for adopsjon fra 24 uker til 12.
Hensikten med loven er å kunne utvikle nye behandlingsmetoder for personer som lider av alvorlige sykdommer som kreft, aids eller bevegelseshemninger. Kanskje også til å dyrke frem organer for transplantasjon. Hensikter som uten tanke på bivirkningene som moral og menneskeverd er ærbare nok. Men hva vil man finne når Pandoras boks er åpnet?
Dersom alle mennesker var snille og ønsket alle andre vel, dersom målet kun ville være å redde liv, som kaptein Picard i Star Trek ville ønsket, hadde det ikke vært så ille. Problemet er at ikke alle mennesker er kaptein på romskipet Enterprise. Det finnes faktisk mennesker som er onde, egoistiske, korttenkte og grådige. Faktisk har de fleste mennesker jeg møter minst en av de nevnte negative egenskaper.
Kan det være slik at vi om få år ser en krysning mellom mennesker og tigre som utkjemper kriger mot terrorister i verdens farlige avkroker? Vil fremtidens saueflokker få en hund som kan lese, skrive og selv vite når sauene skal tilbake for klipping og slakting som gjeter. Vil Senterpartiet gi statsstøtte for utvikling av sistnevnte?
Douglas Adams omtaler i sin første reisehåndbok for haikere, en restaurant som serverer et dyr som er genetisk opplært til å presentere sine smakfulle kroppsdeler til de sultne gjester, en slags levende meny, som en absurdum utviklingen kan lede til. Hvor feil tar han? Hvor lang tid vil det ta før vi får griser manipulert til å produsere 100 ganger flere sider med spareribs? Vil dyrebeskyttelsen bli møtt med argumenter om at disse grisene har det bra, ettersom de faktisk kan se, forstå og nyte fotball mens de står på bingen og feter seg opp på øl og andre godsaker?
Vi må stille oss spørsmålet: Hvor skal grensen mellom mennesker og dyr gå?
- Hvem tror du de kommer til å tro på?
Hun så på han med det mest motbydelige gliset han noen gang hadde sett. Så hadde hun slått han i ansiktet så hardt at brillene fløy under en benk. Han hadde grepet tak i armene hennes for å holde henne i ro, men hun nektet. Hun kjørte kneet rett i skrittet hans så han måtte slenge henne i bakken. Hun var som besatt. Hun skulle få has på han.
- En stor sterk mann som slår en kvinne!
Hun tok mobiltelefonen og slo nummeret til politiet. Han stoppet henne. Tok telefonen og kastet den hardt i bakken. Han klarte ikke holde seg, og dro til henne. Hun skrek og hylte: ”Hjelp! Voldtekt!”
Livet suser forbi som i revy. Instinktivt tar han henne i et albuegrep mens han holder henne for munnen.
- Slipp henne!
To av byens selvoppnevnte besteborgere løper mot han og dytter han over ende slik at hun kommer fri. Den ene setter seg på han, den andre avhører kvinnen. Hun er hysterisk. Forteller de hvordan han hadde forsøkt å forgripe seg på henne. Hvordan hun hadde kjempet imot, forsøkt å ringe politiet, men til slutt måtte gi tapt.
De bestemmer seg for at han skal ha forsøkt å gjøre litt motstand før politiet kommer. Han husker ikke mer, men våkner opp på cella temmelig forslått og med brukket ribbein.
Besteborgere er gode vitner. Så dømt ble han. Hvem ville vel tro en mann som fortalte om en kvinne som ble hysterisk. En kvinne som hadde tatt initiativ til sex med han.
Kvinner er ikke horer som vil ha sex utover plikten i et fast forhold.
I Norge blir man ansett som homo om man ikke spiller fotball på skolen, i USA blir man ansett som homo om man spiller det.
Personlig har jeg aldri funnet noen glede i å se på menn leke med ball på tv, kvinner som leker med baller, noe jeg kan sette pris på, tror jeg ikke man har lov til å sende på norsk tv.
(har en RBK-spiller nettopp har scoret hos en gammel LSK-gris?)
Til tross for at de fleste konspirasjonsteoretikere ikke tror på alle konspirasjonsteoriene, ser de ut til å tro på de fleste. I går fant jeg en herlig amerikansk internettradio med navnet Republic Broadcasting Network, så paranoid at Homer Simpsons heretter må betraktes som en moderat kritisk røst.
Paranoide teorier, som både omhandler omfattende beskrivelser av hvordan ekstreme jøder har overtatt makten i USA samt Elvis’ gjenfødsel, må jeg tilstå alltid har underholdt meg. Det samme gjelder hvordan disse menneskene, som i motsetning med de ekstraterrestrielle, ser ut til å mangle enhver kontakt med planeten de befinner seg på. Kanskje mest skremmende er at flere av kanalens programledere ser ut til å ha norske navn. Tar jeg ikke feil er sektmedlemmer med godt forhold til fredspiper, køntrimusikk og måneskinnsvann, som deltar i både speideraktiviteter, korsbrenning og delta i private organiserte sterkt bevæpnede borgervernsgrupper, sterkt overrepresentert. Uten å lyde for rasebevisst er nok blå øyne og blondt hår overrepresentert.
Både lytterne og programlederne har nok fra tidlig alder opplevd å bli satt i bås. Det skulle ikke forundre meg om de alle fikk karakteren F i de fleste fag på skolen. Konspirasjonen er komplett, på denne måten blir de effektivt fratatt muligheten til å inneha ledende stillinger. Hvor stort USA er, bevises vitterlig ved at agenter fra byråene ennå ikke har funnet de.
Reklamepausene var mest underholdene. Her kunne man for en billig penge kvitte seg med sykdommer som HIV, Herpes, Gonoré, Kreft, Forkjølelse og inngrodde negler ved å tilføre kroppen et nytt mineral. Tvilte man på effekten, var bøker om produktene tilgjengelig for nedlasting på nettet mot betaling. Alternativt kunne man kjøpe kurene, som var mye rimeligere en både helseforsikring eller leger. Sistnevnte var nok en del av den zionistiske planen for å gi Israel fullstendig kontroll over alt og alle.
Henvisninger til web-sider hvor man kunne bygge underjordiske atomsikre bunkre samt foreta bestilling av nødvendige forsyninger til seg og sin familie for de neste 17 årene, fikk meg i krampegråt. Kanskje burde man ikke le, med tanke på hvor mange Elizabeth Fritzl som ligger nedgravd og uten kontakt med frisk luft og sollys i private bortgjemte underjordiske bunkre i frihetens land.
Viser til Dagbladets artikkel om Prins Harry som vistnok har råkjørt til nattklubb.
Dette er ingen sensasjon. Det er helt vanlig å ligge i 100 mph (160 km/t) på britiske motorveier, faktisk er ofte marsfarten vesentlig høyere enn den tillatte makshastigheten på 70 mph. Slik fart kan selvsagt ikke opprettholdes når det er tett trafikk.
Dette høres ut som en som forsøker å tjene seg noen kroner på å si noe dumt. Media har en tendens til å bite på det. Her virker det som en fjott som ikke har hatt vett til å kjøre inn fra venstrefeltet når han har kjørt forbi de han selv ønsket å kjøre forbi. Regelen er at man kun skal være i høyrefeltet dersom man skal passere andre biler, altså at man holder en fart som er høyere enn disse. Dersom han ønsket å redusere farten, skulle han blinket til høyre, latt prinsen passere, og deretter lagt seg ut om farten i feltet han nå befant seg i ikke passet han.
Som det er anført i artikkelen, senket prinsen farten da han kom til et område der det var veiarbeid, noe som viser at han faktisk kjørte forsvarlig. I England er det helt ordinært at farten i de to feltene lengst til venstre er vesentlig høyere enn den lovlige maksimalhastigheten.
Hva prinsens gjøremål var, er saken uvedkommende. Dette er kun en billig og dårlig artikkel for å få lov å bruke et kjent navn i en artikkel. Omtrent like dumt som denne ’metabloggingen’ på VGB for tiden.
Han talte sjelden. Kanskje like greit. Han var ikke som alle de andre. Han var ærlig. Det ble pinelig stille da han slo skjeen på glasset. Nå var det hans tur å tale. I sitt søskenbarns bryllup:
Vi har nå hørt en tale for Bruden. Så var det en tale for Brudgommen. En tale for svigerfar. En tale for svigermor. Det har vært mange taler. Veldig mange taler!
Så hvem skal jeg tale for? Jeg var ikke sikker. Så jeg starter med en liten betraktning:
Naturen! Naturen er et herlig sted. Blomster og bier, fugler og katter, maur og annet. Ved første øyekast, og også andre, ser man et system. En symbiose, som Star Wars og George Lucas valgte å kalle det, hvor alle skapninger henger sammen. Et regime der hver art enten ved guddommelig intervensjon eller gjennom darwinistisk utviking har valgt å utvikle.
Ikke få foreldre har følt seg ille når en hund har hoppet på deres avkom. Av og til har en journalist misforstått og laget overskriften: ”Barn forsøkt voldtatt av hund i skibakken!” Det er ikke det bikkja har forsøkt å fortelle. Den forteller kun at den ønsker å være høyere i flokkhierarkiet enn de nye. At den er alfahannen i forhold. Om ikke annet forsøker den.
Sånn er det også med enkelte mennesker. Noen finner sin plass første gang de er blitt tatt hardt bakfra. Uten å stille spørsmål omkring andres egenskaper utover det la seg bli dominert, lar de seg underkaste. Stygge tenner, rusproblemer, voldelige tendenser og klart manglende evner, forbigås i trangen for å finne sin plass i flokken.
Så dagens tale avsluttes med at jeg løfter mitt glass. Ikke bare for bruden og brudgommen, men for menneskets beste venn: Hunden!
SKÅL!
Det var fortsatt stille. Trykket i rommet endret seg. Noen drakk litt. Andre ville begynne å synge sanger. Han kom ikke til å tale i hennes andre bryllup tre år senere. Han ble ikke engang invitert.
Ikke mange år senere, skrev han den beste nekrologen.
17. mai
sus og dus
feires med boller og brus
Den übernorske dagen da grunnloven, jødeparagrafen og arbeiderpartistaten skal feires! Ikke bare skal vi marsjere og synge nasjonalistiske sanger mens vi veiver våre flagg. Vi skal reflektere over de norske verdier og gladlig betaler dobbel pris for kaker, brus og boller vi kjøper fra våre nye landsmenn.
Vår selvtillit sendes til himmels som gassballonger. Kun stort inntak av alkohol og andre rusgifter kan få oss på et slikt nivå. Lykkelige skal vi være, som lever i et samfunn der revidert nasjonalbudsjett og lønnsoppgjør lar alle være lykkelige. Der vi faktisk er så heldige at vi får lov til å betale mye.
Gratulerer med dagen!
Bakrusen kommer snart, om ikke i morgen!
Han var ikke spesielt pen,
ikke hadde han spesielt mange venner,
men hvert år,
når russetiden kom,
visste han å få seg.
Det var alltid mangel på russebilsjåfører.
(illustrasjonsfoto)
Han gikk forsiktig inn bakveien. Håpet var at ingen kjente skulle se han. Kanskje ikke alle hadde lest det. Den diskré annonsen i avisen. Skammen over navnet hans. Kunngjøringer leste han alltid selv. Ville han kunne se kompisene sine i ansiktet igjen?
Informasjonsskranken på tinghuset var underlig. Et stort rundt vindu, med en liten luke han kunne prate i. Sikkert for å sikre den ansatte. Tross alt var det her forbryterne kom for å få sine dommer.
Han fikk beskjed om å gå til byfogdens kontor. Nok en skranke, denne noe mer menneskelig. Det var kø. Ingen kjente, så det gjorde ikke noe.
Det ble hans tur. Han fortalte han skulle til skifteretten, men ikke viste hvor det var. Den litt eldre kvinnen bak skranken pekte og fortalte hvor rettssalene var, også pekte hun på en liste på veggen. Den listen fortalte hvilken sal og når han skulle møte.
Ikke mange meter å gå. Der satte han seg på en trebenk. Han så på klokken. 15 minutter igjen. Hva gjorde han her. Hvorfor måtte det være han som skulle slås konkurs i dag.
Gjelden var hans egen skyld. Han var ikke i tvil om det. Hadde han bare satt av penger til den fordømte momsen! Han kunne ha levd litt mer nøysomt. Brukt mindre penger. Da hadde han sluppet å være her nå.
Han kjente han svettet. Hva ville det egentlig si å gå personlig konkurs?
Ville de ta huset hans?
Kunne han fortsette å kjøre varer?
Kom han i fengsel?
Fengsel hørtes fælt ut. To uker på rekruttskolen i forsvaret var det han hadde maktet. Deretter fikk han møte med psykolog og dimittering.
Hvorfor disse tanker nå?
Burde han ha tjent landet bedre?
Betalt momsen sin, jobbet lengre dager?
Var det Gud som straffet han?
I går hadde vonde tanker meldt seg. Han lurte på om han skulle ta bilen og kjøre utfor et stup. Få det hele til å se ut som en ulykke. Slippe skammen han nå måtte leve med. Resten av livet.
Han hadde vært for feig. Så her satt han og ventet på bødlene.
Trangen til å gå på do meldte seg. Han så et WC skilt i enden av gangen. Et raskt blikk på klokken viste 7 minutter igjen. Ennå rikelig med tid.
Han gjorde unna det han måtte. Vasket fingrene og skvettet litt vann i ansiktet. Så gikk han ut. På nytt satte han seg på trebenken foran rettssalen. Rettssal 4. Skifteretten.
Det føltes lenge.
Han så på klokka igjen.
Ett minutt over.
Kanskje hadde det startet?
Kanskje gikk dommeren inn en annen inngang?
Han kjente på døren. Den var låst.
Det tok vel noen minutter tenkte han.
I andre enden av korridoren hørte han noe kjent. En kjent stemme. Han snudde hodet og så i den retningen. En velkledd person han hadde pratet litt med i fjor sommer. I hånden hadde han en stresskoffert, og under armen en liten plastmappe. Kunne det være dommeren?
Personen hilste og sa hei!
Så kom spørsmålet: ”Hva gjør du utenfor Rettssal 4?”
Han satte seg ned på benken ved siden av han.
Deretter sa han: ”De bruker å være litt trege. Lange lunsjpauser i det offentlige, vet du!”
Så ble det stille.
Sannheten burde vel frem. Han var ikke noe god å lyve.
”Det er min egen feil at jeg sitter her. Jeg har ikke betalt momsen min! Ingen andre å skylde på!”
Han fikk ta det som en mann.
Det kjente ansiktet så rart på han. Han husket ikke hva vedkommende het.
”Drev ikke du personlig da?”
Han nikket og svarte forsiktig ja.
Kanskje kunne han spørre om det var mulig å holde dette mellom dem.
Han slapp.
Stresskoffertmannen sa dette var noe han ikke kom til å fortelle til noen. Helt uoppfordret. Så fortalte han at det var så mange stigma som var forbundet med personlige konkurser. Deretter kom det en kort lekse om at han ikke trodde det fungerte, ettersom det bare ble dyrere for både debitor og kreditor å måtte involvere en bobestyrer.
Nå kom dommeren nedover gangen. Etterfulgt av en representant fra kemnerkontoret og ei lyshåra dame fra fylkesskattekontoret. Alle gikk inn i sal 4. Skulle det være slik? Han var usikker, men gikk inn han også.
Plutselig begynte alle utenom han å le.
”Hva? Må jeg begynne å gå med overskudd jeg også? Slik at dere får skattepenger til å ansette noen som ikke dobbeltbooker rettssaler?”
Dommeren svarer og sier: ”Det var vel slik at det var en fordel å få unna dine to saker samtidig. Men han tredje her, er jeg litt usikker på!”
Dommeren ser på han.
Nå husker han.
Det var Hansen han het.
Hvorfor husket han ikke det med en gang han så han?
Hansen tar ordet: ”Jeg er ikke sikker på at han trenger være her. Han snakket om at det dreide seg om småkroner i merverdiavgift. Neppe nok til å oppfylle noe presumsjonskrav for insolvens. ”
Hun fra fylkesskattekontoret nikker og sier: ”Det er bare snakk om 80.000. Kanskje han kunne be om ei ukes utsettelse, så kan jeg ta med han på kontoret og se om vi får til en nedbetalingsplan i stedet.”
Dommeren er enig. Han utsetter saken en uke.
Damen tar han i hånden og presenterer seg som Trine Nielsen. Han blir med henne ut på gangen. Hun virket jo som en trivelig dame.
Snart er de nede på fylkesskattesjefens kontor. Hun ordner en kopp kaffe til han. De setter seg ned og tar en prat. Til slutt blir de enig om at han må betale 25.000 nå med en gang, også kan han få betale 3.000 kroner i måneden frem til gjelda er nedbetalt.
Han skriver under på et gjeldsbevis.
Takker på nytt for at de fikk til en slik fin løsning.
Verre var det ikke.
Så rusler han ned på kafeen for å ta seg en øl.
Han har jo ikke noen oppdrag i dag.
- Hei der!
- Har du fri i dag du også?
Hansen er allerede på plass med en kopp kaffe og smiler til han.
Frihet. Herr Ås følte en klump i halsen. Endelig var han skolert nok til å takle samfunnet. Det 15 år lange oppholdet ved Trondheim Omskoleringsskole på Tunga hadde gitt resultater. Tvangsmedisinering, lange skoledager og elektrosjokk hadde kurert han. Mistroen til systemet, til selveste arbeiderpartistaten var borte. Han skulle nå reintegreres i fellesskapet.
Av miljøhensyn var privatbilismen avskaffet. Han måtte vente 2 timer og 16 minutter før den første transporten til hans nye bolig kom. Det var ikke noe lenge. Folk andre steder i verden måtte faktisk kjøre bil mye lengre for å komme seg hjem, dessuten forurenset de mye mer. Tross alt kunne man ikke forvente at alle transportbussene kunne kjøre innom Omskoleringsskolen. Det var ikke ofte noen slapp ut derifra.
Å gå utgikk. Forskudd fra den nye jobben lå flere dager frem i tid. CO2 utslippet en sliten mann kunne skape ved sin tunge og dårlige ånde, samt det økte inntaket av mat og drikke som følge av svette og muskelaktivitet var noe han nå forstod samfunnet ikke kunne akseptere med mindre han betalte for det. Forskuddsbetalte, mye slik kontantkort fungerte før han hadde blitt innsatt.
Ventetiden kunne han bruke til å reflektere over verden. Han satte seg ned på den standardiserte benken og så de spilte av favorittprogrammet hans på en av stedets storskjermer. Det var historien om Stoltenberg, Gro, Gerhardsen og Wergeland som hadde bygd landet. Som hadde skapt herligheten han endelig forstod og skulle få glede av. Den fortalte mye om hvor fælt det var i mange andre land. Land som USA og Australia, Frankrike og England. Land han hadde besøkt i sin ungdom, men som han den gang aldri hadde evnet å forstå. Onde steder der man satte egne interesser før fellesskapet. Hvor man mente individet hadde egenverdi utover deltakelse i fellesskapet.
Han tok frem arbeidspermen. Den kunne han lese. Sette seg mer inn i den ansvarsfulle jobben han skulle gjøre. Beskrivelsene var grundige. Rutiner ved problemer og annet beskrevet så grundig at den vanlige utdanningstiden for å mestre jobben nå var økt til 4 års teoriutdanning og 2 års lukket praksis. Det var ikke alle land som hadde råd til å ha felles matdistribusjon til sine innbyggere. Slettes ikke. Slettes ikke alle steder hvor han kunne få denne muligheten. Muligheten til å jobbe som fagkvalifisert brødskivesmører.
Herr Ås gledet seg virkelig til å komme hjem. Hjem til sitt eget hus. Hjem til sin nye samboer. Det var litt som med graviditet i gamle dager, han var usikker på hva han fikk. Han regnet med det var en kvinne, tross alt var produksjon av barn en viktig samfunnsoppgave. Dessuten hadde legene krysset av på heterofil. Grundig opplæring hadde likevel forberedt han på muligheten og behovet for å ta hensyn til alle i samfunnet, og til tross for at han ikke hadde funnet nytelse i det de 15 årene bak murene, kunne han sikkert lære seg å like analsex. Det handlet nok om å bli vant til det. Akseptere samfunnets valg.
I Norge var det blitt slik at alle bare jobbet 3 timer om dagen. For fellesskapet skulle man i tillegg delta 3 timer hver dag som frivillig på sykehus eller skole og 3 timer i utviklingsgrupper som hjalp til med å bygge veier, sykehus og andre nyttige ting. Selvsagt fikk man ikke betaling for fri vilje og utvikling, men man fikk stor personlig nytte av det. I en uttalelse hadde FN uttalt Norge var det landet der flest folk arbeidet frivillig for andre. Landet med det store hjertet.
Hvorfor hadde han noen gang hatt problemer med å forstå dette?
Han hadde vært litt treg. Men det norske systemet var skapt for å nå alle. Han hadde fått mat, drikke, behandling og utdanning. Helt frem til komiteen bestående av 7 kvalifiserte sosionomer og 3 oppnevnte leger hadde vedtatt han var klar til å tilbakeføres til det store fellesskap.
Systemet fungerte.
Han var beviset!
Jeg var denne fryktelig sære eleven. Han som nektet å ta prøvevaksinen mot smittsom hjernehinnebetennelse. Den som nektet og sloss mot epidemien og nok var selveste årsaken til dens utbredelse. En selvisk feiging som ikke tenkte på fellesskapets beste. En som sikkert var redd for et sprøytestikk i armen. Faktisk måtte jeg ha med lapp fra mor og far hvor det stod jeg ikke aksepterte eksperimentet. Uten lappen er jeg sikker på de ville ha tvangsvaksinert meg. Kanskje gitt meg dobbel dose, bare for å se hvordan det virket.
Sprøyten var ikke det jeg var redd. Et lite stikk i armen kunne jeg alltids overleve. Jeg hadde lest avisen. Der hadde det vært en artikkel om mennesker i Afrika som hadde blitt lurt til slike vaksineforsøk. Som var blitt syke for å sikre legemiddelindustriens ansvar i USA og andre land der de kunne bli saksøkt. Halvparten skulle sprøytes med ekte vaksine, den andre halvparten med liksomvaksine. Deretter antok jeg de skulle måle hvor mange av oss som utviklet farlige infeksjoner og døde. Eventuelt hvilke bivirkninger som ville inntreffe.
Det var mulig klasseforstanderen min stemte sosialistisk venstreparti og mente alt godt i verden. Det var mulig helsesøsteren likte å plukke blomster samt fortelle knisende småjenter om kvinneting som de garantert hadde forstått for lenge siden. En ting var sikkert, det var en av de mange tingene de aldri klarte å overbevise meg om.
Hvilken selvisk drittsekk jeg var. Man skulle tro jeg var en slik som stemte på Hagen!
Jeg tror ikke vaksinen virket. Den er ikke i bruk i dag. De fleste overlevde. Selv Ingeborg som ble alvorlig syk i mange år. Hun overlevde så vidt. Som andre som har vært villige til å ofre sitt liv for Kongeriket sitter hun nå i rullestol. Tviler på hun fikk noen erstatning. Tross alt var hun heldig nok til å få bo i verdens rikeste land, landet FNs korruptløse elite mener er verdens beste å bo i.
Hun er heldig hun. Hun var 14 år.
Det blir spennende å se hvor mange 12 år gamle jenter som skal vaksineres med en omstridt kreftvaksine (Dagbladet 7. oktober 2008).
Ikke bare litt tvilsomt. Kanskje jeg burde gå?
Helt klart. Jeg er sulten. Dessuten tenker jeg på miljøet. For dumt å måtte kaste skorpen om den ikke er god. Den må nok fylles med ost og pepperoni!
Her er valget verre. Den supersterke krydderpizzaen, eller den med alt. Helt klart den med alt!
Og helt klart ekstra pepperoni, paprika, ekstra ost, skinke, sopp, kjøttkylling, ananas, rødløk og bacon! Skal det bestilles, skal det bestilles! Det ser ille ut å være sulten og syk!
<!Jeg kan sikkert velge minst to. Setter det på kortet!
<!Og is til dessert! Alle som spiser opp maten sin fortjener det! De burde spise maten sin i Burma også!
<!Og Pepsi Max! For det er så sundt, og da blir jeg ikke fet!
Spise seg i hjel?
Neppe!
Det overlater jeg til disse som har bosatt seg i feil land!
Nevnte jeg at jeg har gjort mitt. Stoltenberg har på mine vegne donert masse penger til slike dumme land som hogger regnskog og greier! Takk for min gode samvittighet. Håper du sover godt i natt. Du viktige mann som gjør så mye nyttig!
Ingen fikk gå fra bordet før alle var ferdig å spise. Alt skulle spises opp, uansett om man likte det eller ikke. Før vi gikk fra bordet skulle vi alltid si: ”Takk for maten!”
Stort sett var det bra mat i min oppvekst. Min mor serverte stort sett tre retter til middag klokken fem. Selvsagt litt avhengig av hva maten bestod i. Det gikk mye på fisk og fiskemat, poteter og grønnsaker. Sjelden pølser. Pølser var ikke ordentlig middag.
Til middagen skulle man drikke vann. Det var noen unntak. Et av disse var de lørdagene middagen bestod av grøt, da kunne vi drikk rød eller gul saft til den. Et annet unntak var potetball, en fest av et måltid med bacon, fårekjøtt, pølser og kålerabi, som fordret kefirmelk for en fullstendig opplevelse. Enkelte søndager, når vi hadde besøk og ekstra fin mat, hendte det vi fikk Cola eller Solo.
Frokost var stort sett to brødskiver med ost, leverpostei eller syltetøy. Noen ganger salami og fårepølse. Maks en skive salami på en brødskive. Paprika, sylteagurk, tomat, rødbeter og slangeagurk var det alltid i huset. Et av favorittpåleggene mine var brødskive med tomat og sort pepper. Vi drakk melk til frokost. På søndager og onsdager fikk vi egg. Kokt eller stekt.
Skolematen var stort sett to skiver med ost. Etter at jeg forklarte hvordan skolemelken var utgått på dato og stod i gangen i timevis før den ble servert, fikk vi også med saft på flaske.
Det hendte vi kunne ta oss en skive til kvelds. Men aldri rett før vi skulle legge oss. Da kunne vi få mareritt ble det fortalt.
Da jeg var liten var vi aldri sultne hjemme hos oss. Vi var sunne og friske. Derfor synes jeg symbolverdien av å kunne si dette til min mor er stor: Tusen takk for maten vi fikk!
Kommer dine barn til å kunne takke deg for maten de får?
Her sitter du igjen. Surfer porno til den store gullmedalje. Klart det er det du gjør. Hva annet kunne du vel gjøre? Melde deg på en datingservice da vel! Betale en liten sum for å møte disse damene som begjærer alle med kredittkort og tastatur. Disse som kun er ute etter uforpliktende sex med en ukjent.
Bildene du ser er selvsagt kun ment som illustrasjoner. Profilene du ser, er de du ser før du melder deg inn. Når du er inne, er det de virkelige damene du møter. Kanskje en, kanskje to, kanskje noen menn som du: Frustrert over tingenes virkelige tilstand.
Du har vist glemt en liten ting. Din manglende selvtillit. Sikkerheten du mangler. Det som overskygger alt annet galt med ditt utseende. Din lille penis.
Frykt ikke!
Her er det hjelp du kan få!
Med piller og kanskje også operasjoner, kan vi skaffe deg nettopp det enhver kvinne begjærer. Det hun ikke tørr si, men som alle vet. Et svært og hardt lem. Send oss dine penger, og vi skal skaffe deg det du mener du trenger!
Var du uheldig?
Hjalp ikke det?
Send oss mer penger og vi vet flere råd. Snart kommer lykten, en hjelpende hånd. Som kan rengjøres enkelt etter du kom. I størrelser kjent som stor og med vri. For deg kjære venn også pedo og rompe. Liten tiss vil vel også så gjerne få pumpe!
Så sitt ved din pc og kos deg vår venn.
Takk for dine penger, send gjerne flere av dem.
Om du blir skuffet er vår garanti: Vi vet hvor du bor, vi vet hva du heter, vi vet hvor du har vært [på nettet]. Kanskje varsler vi Redd Barna og rikets Pedo-Politi!
- Hun som bodde der før, hadde hun en katt?
Han nektet å ta ansvaret for et dyr. Tross alt leide han bare for 3 måneder. Ingen forpliktelser. Mye mjauing.
Bartenderen, klippen i lokalsamfunnet, mente hun var eksen til en av bygningsarbeiderne som inntok flere dagslønners verdi av maltdrikke lengre inn i sjenkestuen. Han påkalte vedkommendes oppmerksomhet.
- Jo, hun var dama mi! Så bare ligg unna!
Han forstod nok ikke hvorfor hun ikke kom tilbake.
Generelt forstod han lite.
Det reduserer menneskets levealder. Totalforbruket av CO2 går ned og alle blir lykkelig. Det lukter litt vondt, men hva tåler vi ikke for miljøet!
Omtrent like fornuftig som å la eieren av et flyselskap fortelle oss om miljøvern. Hva har vel han å tape på en moderne høyhastighetsbane mellom de store norske byene?
Klimakvoter og flotte ord. Offentlige arbeidsplasser og økte skatter. Miljøvern!
Adresseavisen kan i dag fortelle at flytrafikken har økt etter innføring av disse avgiftene. Konklusjonen er at de ikke fungerer. Kanskje på tide å fjerne de?
Dersom man virkelig ville gjøre noe for miljøet, hadde man startet byggingen av en høyhastighetsbane. Men hei! Det kunne jo gitt en løsning og ikke bare flere unødvendige ansatte i administrativ offentlig sektor!
Neppe. Medisinsk inntak av Gin og Tonic var trolig hva som holdt malariaen ute av min kropp, lite trolig det også ville immunisere meg mot hva hun kunne tilby. Kvinnen fra Ghana som trosset stigma og besatt bussetet ved siden av meg. En hvit mann på kveldens siste buss mot Cartagena.
Da jeg gikk av ønsket jeg henne en god kveld. Ildvann stod på min meny. På hennes hva unge jenter og gutter i Norge kun gjør for kontantkort.
Vi har alle møtt de! Personer som er overbevist de har et forhold til oss. Ikke fordi vi er i slekt eller jobber sammen. Ikke fordi vi har felles interesser, heller tvert imot. Vi smiler og nikker, noen ganger hilser vi tilbake, men hvorfor? Det er jo bare kjedelige, grå og normale mennesker som ikke har noe annet til felles med oss enn å bo i nærheten av oss.
Ikke bare må vi tåle deres falske hilsener og påsmurte omtanke. De skaper også rykter, vandrehistorier og unødvendige intriger. Hadde man ennå kunnet velge de selv, kunne det kanskje gått. Nå er man bundet av tilfeldighetenes dom.
Her må meglere og takstmenn på banen. Prospektene bør inneholde gode data om hvem som bor og ikke bor i gaten. Hvor plagsomme de er. Hvem som spiller høy musikk, hvem som kjefter på unger og samboere, hvem som ikke klipper gresset, hvem som har dårlig ånde, hvem som har snørrunger og hvem som alltid lukter vondt. Råte i grunnmuren er et tema, det burde også råte i nabolaget være. Tross alt er det den totale bo-opplevelsen man kjøper. Luking av ugress med flammekaster, gift og motorsag kan få alvorlig rettslig etterspill.
Nei, heldigvis har jeg TV. Så jeg er lykkelig uvitende om hva naboene mine heter.
Dopet var hans venn. Alle jentene som hadde ignorert han gjennom oppveksten kunne gi fan – for nå var han tøffest og sterkest. Nå var han alfamannen. Mannen som gjennom et vaktselskap hadde fått vaktjobb på en av byens brune pubber.
Venner hadde han ikke. Til tross for at han delte kjøkken med 6 andre på en studentby. Internett var hans venn. Hans trofaste og gode venn. Der kunne han sitte i timevis på IRC og plage småjentene. True de. Skremme de. Fortelle de hvordan han hadde lyst å leve ut sine anale drømmer. Rimming var et ord han hadde funnet når han hadde googlet.
Han hadde hørt om en bok. En gang skulle han kjøpe den, og fargelegge alle sidene. Når han fikk råd. Treningsdopet var dyrt. Det ble lite penger til annet.
Første gang alene på jobb. Han gledet seg litt. Til han ble skremt av en gjest som skulle banke han. En voksen mann som snakket til han. Som fortalte han at han var en dritt.
Han fikk heller bruke kveldene på chat og pjatt.
Det var mye tryggere,
Alfamannen hadde nemlig litt vett!
Kutt opp tomatene i små biter og kok opp i en halv desiliter vann. Kutt pølser, paprika, løk i små biter og putt i tomatgryten. Knus hvitløken (gjerne med hvitløkspresse) og tilsett sammen med litt salt og pepper. Kok spagettien separat. Når den er ferdigkokt, hell av vannet, rør smøret inn i sausen og tilsett spagettien. La det koke sammen i ca 2 minutter.
Enkelt, greit og billig.
I'm a barbie girl, in the barbie world
Life in plastic, it's fantastic!
Selvtilliten til Aqua Lene er så stor at man fort kan bli lurt til å tro det er flere brukerdoser spennende dansedop som er konsumert og ikke en sterkt samfunnskritisk tekstforfatter med sans for ironi og sarkasme, som står bak konseptet.
Humorløse og profitthungrige advokater fra Mattel saksøkte selvsagt bandet. Ikke bare eide de varemerket Barbie, de var også forferdet over den seksuelle fremstillingen den norske vokalisten ga deres særdeles intellektuelle eiendom. Eiendommen som i mangel av en kunstig vagina på ingen måte kunne hevdes å være et sexsymbol. Heller et symbol på ekte amerikanske verdier som en trenet kropp, moteklær og statussymboler som ridehest, rosa bil og silikonpupper.
Søksmålet ble avvist allerede ved lav rettsinstans. Amerikanere er tross påstander om hjernevasking, lav utdannelse og påvirkning fra dumme serier som Lost, Friends og Seinfeldt helt klare på at man har lov til å bruke referanser og bilder fra den virkelige verden i sine ytringer. Dette til tross for at slike ytringer kan stride mot den amerikanske presidenten, direktørene hos en kynisk leketøysprodusent og klesstilen konservative jøder finner tiltalende.
Behovet for å innse at dagens kropps- og helseideale vil skape problemer i fremtiden er helt klart. En justering av ytrekjønnslepper og brystperfeksjonering er mindre inngrep som ikke alene medfører stans i artens forplantningsevne. Derimot kan man diskutere hvorvidt dagens modellvektstandard er den som vil være mest egnet for fremtidige skrikerunger på morsmelkerstatning.
Helt sikkert er det at disse kriminelle voldsforbryterne idealisert gjennom Prison Break, He-Man og andre velgjennomtenkte serier gir småjenter en tidlig opplæring i valg av riktig partner. Riktige partnere er kanskje mer riktig, i disse dager når småjenter blir sett på som avvikere om de ikke 
deltar i gruppesex med partnere som er minst 20 år eldre fra man er 15 år gammel.
Ikke rart småguttene tygger treningsdop for å utsette hjerteproblemene til de blir et par å tredve.
Hvilken jente skulle vel ønske et plutselig møte med den stygge virkelighet?
Det er søndags morgen. Jeg logger på pcen og ser dette flotte oppslaget i Dagbladet der vi nok en gang blir fortalt at uhjelpen ikke går til noe annet enn å finansiere undertrykkende regimer i Afrika. Ikke noe nytt. Noe man har vist i alle år.
Man blir likevel maktesløs av å lese. Dette har man kommentert før. Ikke hundre ganger, men tusenvis. Noen vil nikke og være enig, andre protestere rått. Dessuten, om tre dager er alt glemt. Da skal vi igjen få høre kompetente ministre fortelle hvor viktig det er å finansiere ytterligere korrupsjon, denne gangen ved å redde regnskogen i Tanzania og Bornoe. Må man være dum eller korrupt for å bli politiker?
Sannheten er: Pengene kommer til å gå til feite Ottar- og SV-damer som reiser til den tredje verden for å leve som koloniherrer på vår regning, dessuten til pedofile prester som skal spre det anale budskap blant den fattige verdens unge mannelige befolkning. Dessuten skal noen millioner frelses og plasseres på våre egne politikeres hemmelige bankkonti samt brukes til å kjøpe gunstige internasjonale pensjonsordninger, ofte omtalt som FN-jobber.
Perverst!
- Du mener det er alt jeg er verdt?
- Tja, det er fan meg 50 kroner mer enn jeg måtte betale for hun lengre ned i gata!
Det gav han litt dårlig samvittighet å fortelle henne det. Han forstod ikke hvorfor. Penger var tross alt penger. Skulle det være hans problem at hun hadde fått alle disse nye konkurrentene å forholde seg til?
- Jo, men jeg er mye bedre!
Salgsargumentene hennes var gode nok. Hun kunne sikkert fått jobb med å selge røyk til opprørske tenåringer eller alkohol til alkiser. Et latterlig tragisk menneske. Det var bare å riste på hodet.
- Så du har bedre trening?
Spørsmålet var retorisk. Hun svarte ett eller annet, men han gadd ikke tenke på det. Tankene hadde nå vandret nok. Bildet han dannet seg var en lang kø. Dessuten alle menneskene og ansiktene. Huff, verre enn sikkerhetskontrollen på Gardermoen.
Det fikk da være grenser for hva han skulle utsette seg for.
Ikke bare Toro!
Det er ikke bare Toro som kan lage Orientalsk gryte.
Fremgangsmåte:
Lag bruning (smelt smør og bland med mel, la det bli en brun og tykk masse), tilsett vannet og buljongterningene. Vask, rens og kutt grønsakene og tomatene opp i små terninger. Bruk hvitløkspresse og tilsett hvitløken. Stek kjøttdeigen og tilsett. Tilsett karripulver og salt og pepper (smak til). La det hele småkoke i ca 40 minutter, serveres med ris.
Frys ned det som ikke blir spist!
Han var ny i byen. Eller egentlig ikke. Men innflytter var han, på 4 året. Han trivdes egentlig i Stavanger, men da han fikk tilbud om å bli butikksjef på en Kiwibutikk like utenfor hovedstaden, satte han seg på toget og dro.
Han skaffet seg leilighet og dame. Jobbe var litt for omfattende, så han slo seg til ro med å jobbe på et lager i stedet. Lagersjef passet han mye bedre. Kanskje lønna var litt lavere, og siden madammen skulle gjøre ferdig studiene, var det greit med noen ekstra kroner.
Med plettfri vandel, veltrent kropp og et blink i øyekroken foreslo hun at han skulle prøve seg som dørvakt. Han syntes forslaget var bra, og jobbet annenhver helg på et sted i nærheten av Bokstadveien. Ganske stilig sted.
Jentene elsket å flørte med han. De elsket å ape etter dialekten hans. Dessuten gjorde forlovelsesringen han ekstra spennende. Tilbudene han fikk var ikke dårlige, men han benyttet seg aldri av de. Det er lov å se på menyen uten å spise, brukte han å si.
Det skjedde selvsagt at noen måtte avvises. Stort sett kranglet de litt der og da, men med fornuftig formaning om å få litt luft, kanskje ved å gå ned mot sentrum og at han hadde fått beskjed om at de ikke skulle inn i kveld, så ble det stort sett aldri så man måtte verken bli fysisk, eller tilkalle politi.
Det var slik man ville ha det. En full gjest den ene dagen, kunne være en flott gjest den neste dagen. Dessuten, så lenge man behandler folk ordentlig, så er de stort sett ordentlige tilbake. Er de ikke det, så angrer de ofte stort etterpå. Faktisk hadde han opplevd at en person som var nektet, kom tilbake kvelden etterpå og beklaget oppførselen sin. Ikke en gjest, men mange gjester.
Plutselig en dag var det tre menn i midten av 20-årene som gjorde seg vrange. To av de forstod det var like greit å gi seg, kanskje komme seg hjem. Hvem vet. Han tredje mente vakten hadde godt av et kraftig spark i skrittet.
Fulle menn er litt som bikkjer som bjeffer. Mye prat og lite handling. Sparket bommet på de elde deler. Likevel, slikt tåler man ikke som vakt. Han ble lagt i bakken, påsatt håndjern og politiet ble tilkalt. Det ble nok en natt i fyllearresten. Han gadd virkelig ikke å anmelde saken, ettersom han var mest opptatt av å komme seg hjem til madammen, ikke å sitte på en politistasjon i 4 timer for å vente på at noen skulle ha tid til han.
Rykter er noe som fort svirrer i denne verden. Særlig kvinnfolk er ille. Det skjer de tror deres verden er det eneste alle bryr seg om. Dessuten er de fæle til å skryte. Seg i mellom. Gjerne skryte på andre ting. En kjensgjerning det fort blir prat om, dersom man nevner den for de.
Plutselig hadde han egenhendig rundjult guttene. Historiene som vandret og Mr. Walker og Bruce Wayne var ingenting i forhold. Ingenting får hormonene i kvinner til å slå hardere inn enn hardtslående menn. Tilbudene ble mer intense og avvisningene kanskje noe mer bryske. Han kunne likevel leve med det. Historiene om hvem han hadde tatt med inn på det berømte kontoret var rimelig ganske omfattende og egnet for magasiner for tenåringsjenter og ensomme sjømenn.
Som om han brydde seg!
Samboeren hadde nok hørt noen av historiene. Hun var nok likevel den som viste at han kom hjem og klaget. Egentlig hadde han mest lyst å slutte, men når hun dro frem reisekatalogene og foreslo California i vinterferien ferien, så forstod han hvorfor han tilbrakte disse timene annenhver uke som dresskledd apekatt.
Det var litt av en tur. Faktisk den fineste turen han hadde vært på noen gang. De hadde kost seg her dag. De bodde på et typisk amerikansk motell noen kilometer unna Long Beach. Stor amerikansk leiebil, middag på Diners kliss lik de han hadde sett i Saturday Night Fever. USA var et land han virkelig kunne tenke seg å reise tilbake til.
Folk var så vennlige. Det var så mye å se på! Det var riktignok litt kaldt til å ligge i solen, men som ekte nordmenn og vikinger hadde de ofret to dager på stranden. Kanskje ikke helt som på Bay Watch, men virkelig koselig.
Disneyland hadde de fått med seg, Queen Mary hadde de sett, de hadde tatt en dag og kjørt gjennom Beverly Hills, og hun hadde til og med klart å lure han til å prøve verdens største berg- og dalbane. For en slik ferie kunne han ha jobbet dobbelt så mye. Det var verdt hver en dollar!
Dum hadde han heller ikke vært. Han hadde betalt ned jevnt på leiligheten, og den hadde hatt en jevn prisstigning. Slik det skulle være. Lykken står den kjekke bi og alt det der. På veggen hang familiebildene og feriebildene. Det var et hjem akkurat slik et hjem for et ungt par, akkurat slik et hjem for et ungt par skal være. Unger fikk de ta senere, men de hadde faktisk et ekstra rom og plass, om noe skulle skje.
Det var en mai-kveld. Samboeren hadde gitt han lov til å gå ut på Aker Brygge å ta noen halvlitere sammen med kompiser fra klasse på videregående som var på Oslotur. Det ble ikke så veldig mange kalde, men veldig mye prat om gamle dager, gamle kjærester og gamle morsomheter.
Han sendte en tekstmelding og spurte om han kunne bli med de på nattklubb i Stortingsgaten. Svaret var at hun kom til å legge et teppe og en pute på sofaen, samt forlange at han ikke klagde til henne over den selvforskyldte smerten som måtte følge. Den var grei.
Han syntes han dro kjensel på vakten, men det vanlige var at alle nikket til hverandre og slapp hverandre inn. Noen kunne man til og med navnet på, men dette måtte være en ny kar. Eller kanskje en av de som var som han, og ikke sprang rundt på andre nattklubber og skrøt av jobben sin. Han slapp nå inn gratis. Klassekammeratene også.
Øl ble byttet ut med Gin. Jægermeister kom på bordet. Mange. Det ble dyrt. Men sånn omkring 0300 tenkte han at han skulle gi seg. Han gikk for å hente jakken, og plutselig kjenner han en arm som tar tak i han.
Vakten spør han: ”Du husker ikke meg?”
Nei, svarte han.
-Du er han dritten som sendte meg av gårde i en politibil, og som hadde sex med dama mi på kontoret! Utbryter vakta.
Nå husker han, det var han som hadde forsøkt å sparke han en gang tidligere. Litt full, og ikke helt stødig svarer han: ”Du må nok ha misforstått litt….”
Han kjenner en knyttneve i ansiktet, mer husker han ikke.
-Nå får du jaggu ta å våkne opp! Han hører en myndig stemme og åpner øynene. Hvor er han? Hva er skjedd? Dette kan ikke være mulig! Han ligger på en glattcelle. I det ene hjørnet er det spy, det lukter ille.
-Hallo! Er kom deg på bena! Han reiser seg opp, gnir hendene i øynene. Det svir, det burde han ikke ha gjort. Døren åpnes. En politimann ved navn Nielsen tar han høflig i hånden og sier, vi må få skrevet ned det som har hendt. Han ber han følge etter han.
Han gjør som han får beskjed om. Blir med til avhørsrommet, tenker saken er grei, og forteller hele historien omtrent slik du har lest den nå. Etterpå blir han dimitert. Han drar hjem til samboeren, som er på skolen.
Det ligger en lapp på kjøkkenbordet, der står det: Takk for at du ikke misbrukte tillitten jeg gav deg. Han forstår ironien, men nå er det en dusj og søvn han trenger.
Tabbekvote er noe de fleste opererer med. Denne episoden med glattcelle holdt han for seg selv. Han sa bare at han hadde våknet opp hos en av kompisene på et hotell. Siden det normalt ikke hendte, så ble han tilgitt, og alt var bare lykke.
Noen uker går, og det kommer et brev fra politiet. Det står han er innkalt til nytt avhør, og skal møte klokken 10.15. Det er denne Nielsen som har skrevet under. Han ordner fri fra jobben den dagen, og stiller selvsagt opp.
Denne gangen var det litt mer formaliteter omkring avhøret. Han fikk forklart at han nå var siktet for legemefornærmelse. De hadde vitner som kunne fortelle at han hadde sparket vakten i magen, og slått han gjentatte ganger. Tre andre vakter måtte til stedet for å stanse han. Det hele var på film.
Han nekter selvsagt fremdeles for å ha gjort noe galt, og vil snakke med en advokat.
Rettsprosessen er i seg selv spennende nok. Den blir likevel litt utenfor denne historien. Resultatet var at han ble dømt til 6 måneders fengsel, derav 3 måneder ubetinget. I tillegg måtte han betale en mindre sum i erstatning og saksomkostninger.
I Norge betyr fengsel for mindre lovbrudd at du må sone en gang i fremtiden. Han forklarte situasjonen til samboeren, som virket som om hun faktisk kunne akseptere det. Livet fortsatte. Det gikk noen måneder. Det gikk over et år.
Et brev kommer i posten: ”Varsel om soning”. Han får beskjed om hvor han skal møte opp, når og hva han skal ha med seg. Han synes det er urettferdig. Han forstår ikke hvorfor. Likevel møter han opp.
Mye tøffere enn han hadde forventet. Rekruttskolen var ille. Dette forstod han virkelig ikke meningen med. Om natten ble han liggendes våken. Han klarte ikke sove. Han var uskyldig dømt. Justismord! Han gråt. Han forstod det ikke.
Det gikk noen dager. Han fikk ikke i seg mat. Noen slag biljard med medfangene gikk alltids greit, men han ble mer og mer utkjørt. Han ble helt psyket ut. De andre fangene reagerte, men siden han var relativt stor og kraftig, så var mobbing utelukket. Dessuten var han inne for vold, en av de høyeste i hierarkiet innenfor murene.
En av de andre fangene var inne for skatte unndragelse. Egentlig forstod ingen hva han gjorde der. Historien var at han hadde vært på Kanariøyene på familieferie når dette varselet om soning datt ned i postkassen et lite år etter at han skulle sone. Siden han ikke hadde møtt, var han å regne som rømningsfarlig. Dessuten, når han først satt inne, syntes han det var greit nok at ingen forretningsforbindelser så han rake løv på noen kirkegård, eller kjøre rundt som sjåfør for funksjonshemmede eller eldre. Dekkhistorien han skulle kjøre, var at han var i Panama og ordnet seg bankkonti. Noe som alltid slo an i hvitsnippmiljøer. Han forstod noe var alvorlig galt, og fikk varslet ledelsen ved fengslet.
Øyeblikkelig overføring til åpen soning. Oppfølging av psykolog. Dersom man først blir fanget opp av hjelpeapparatet innenfor murene, er det i kke så ille som man skulle tro. Han fikk en lagerjobb på dagtid, og sjefen likte han nok til å tilby han jobb etter endt soning.
Ny jobb, leilighet, dame og blanke ark. Trodde han.
Dama hadde selvsagt blitt fortalt av hele familien at nå gjaldt det å komme seg bort fra denne taperen, denne muskelmannen, denne fengselsfuglen. Voldsmannen som snart ville bli kvinnemishandler, gjøre henne gravid og sitte inne de neste 21 årene. Hun forlot han.
Ungkar. 28 år. Godt utseende. Bolig og jobb i hovedstaden. Ikke det dårligste utgangspunktet. Dessuten gikk han og fikk refinansiert boligen og kjøpte seg en splitter ny Audi A6 Quatro. Folk kunne kalle det så mye Kebabekspress de ville, det var en bil som gav status og som var god å kjøre. Nesten så han burde ha bytta ut dama med den fra første dag.
Dessuten hadde han penger. Platinumkort og penger på bok. Denne sommeren ble det liv og røre. Han møtte Stian, som solgte fonds og spilte med folks penger på børsen, men som stort sett var på lekteren med solbriller til 5000 kroner, Armanidress og strøkne damer i alderen 19 til 26. Det var alltid noe som skjedde rundt Stian.
Hvor mye penger som gikk med, er det vel ingen som vet. Skattemyndighetenes skjønnsligning av Stian kan umulig ha stemt. Ikke engang han klarer å prute ned prisen på førsteklasses flybilletter til Rio, Dehli og Johannesburg så kraftig. De 2 millionene som han stod oppført med i inntekt fnyste han av og sa: Nå sier jeg bare at jeg aldri har tjent så mye penger, og aldri kan betale, så tror de jeg er et gjeldsoffer for resten av livet!
I Norge er jo alle rike, og det var et par ganger han slengte seg med på disse turene. Dessuten når Stian foreslo California, så kunne jo han være guide. Det ble en noe annen California-tur denne gangen. Damene fra kulissene til Baywatch fantes nemlig, og med litt dyr champange, noen flotte suiter og et forbruk som en nyblomstret Vegasmillionær, ble det både den ene og andre godbiten.
På tur fra Gardermoen kom han til skade for å kjøre inn i en annen bil. Heldigvis ble det ikke noen alvorlige personskader, men begge bilene var bare å vrake. Siden han hadde noen flygin i blodet, ble det en tur til Ilseng, og kraftig regress. Ilseng taklet han for øvrig greit, omtrent på nivå med Røkke.
Plutselig kom det slukkode på det ene og andre kortet. Banken tok leiligheten og turen hjem til mor i Stavanger var tung. Der ble han å flytte inn på gutterommet. I den lille byen, der alle kjente alle.
Betalingsanmerkningene haglet inn. Kredittratingen raste. Nå var resten av livet bestemt: Han skulle leve som en gjeldsslave i mors hus. I gutterommet, den tidligere kjellerstua som nå var gjort om til minileilighet.
Han fikk seg en jobb som sjåfør for bryggeriet. Lønnen var for så vidt grei. Etter skatt var det ca 17.000 igjen, han betalte mor 2.000 i husleie, for det trengte hun, dessuten tok hun kles vasken om han spurte. I tillegg var det ulike utlegg og trekk som måtte betales for gammel moro. Namsmannen, som for så vidt var en grei kar, hadde forklart han at dette maks var 20% av lønnen, altså nesten 6.000 kroner. Men 9.000 kroner var jo mer enn nok å klare seg på.
Namsmannen har foreslått at han skal inn på gjeldsordning. Da kommer han til å måtte leve for 5500 kroner i måneden. Etter busskort er innkjøpt, vil det si ca 1200 kroner i uken. Jobber han overtid, går disse pengene til kreditorene. I 5 år.
Det er godt å leve i verdens rikeste land.
(Tidligere publisert på VGB)
Stem på Bloggrevyen
Det er 1. mai. Dagen for solidaritet blant arbeidere. Den lille mann skal feires. Fellesskap og samhold skal få bort undertrykkerne. Den røde fane skal vaie. Vi skal gå i tog. Høre Kampen spille. Spise kake og drikke brus. Hurra! Hurra! Hurra!
LO-lederen holder en tale. Han har sikkert ikke fått hjelp fra noe profesjonelt reklamebyrå for å skrive den. Nå er det sannheten som skal fortelles. De rike må gi. De fattige skal få. Roar Flåthen holder appell i kirka, og skal man lese mellom linjene i Dagbladets artikkel, er det han og Gud som vet hvordan universet skal styres.
Det er du den lille mann, du som tror på statsministeren, spå-telefoner og Jesus, sier han. Du blir behandlet urettferdig. Du får ikke din rett. Det er du som skulle hatt mer.
Han glemmer å fortelle at det er han selv som styrer landet. Sammen med Stoltenberg og Halvorsen. Han glemmer å fortelle at det er de som stjeler, fra alle mann. De som skaper fattigdom. De som nettopp fant ut det var bedre at de unge skulle betale mer. De som nettopp mente AFP til seg og sine var det beste.
Hva nå det hadde med fattigdomsbekjempelse å gjøre.
Den røde fane burde kanskje byttes ut. Hvilket av flaggene synes du passer best?
Annonsen virker ganske grei den. Den forteller noe vi alle liker: Vi kan få tilgang til penger. Penger vi kan bruke på ferier, øl og annet nyttig forbruk. Penger vi kan bruke til å betale annen gjeld vi har.
Kanskje ville annonsen være mer rettferdig om den fortalte sannheten som den var:
Betal 276.000
få 150.000!
Innlegg
Alle kommentarer
