Han hatet disse unnasluntrerne. Mennesker som slo selskapene konkurs for å slippe å betale merverdi- og arbeidsgiveravgift. Som lot de ansatte kreve betalt fra lønnsgarantifondet. Snylterne. Drittsekkene.
Det skulle bare mangle at han, kemneren, ikke skulle få tusen kroner for hvert kreditorutvalg han satt i. Akkurat under grensen for det han måtte betale skatt av.
Det ser ut som enkelte har mistet begrepet om hvorfor Norge ikke ble innlemmet i Sovjetunionen. Noen går så langt som å tro det er de norske jagerflyene (les Dagbladets jagerflydebatt) som har skremt den slemme onkelen i øst fra å fråtse i våre vakre ungpiker og enorme fiske- og oljeformue. Folk er så blinde de tror det var Tyskland som erklærte krig i 1939. Enkelte er overbevist om at krigen først startet i 1940, og de aller dummeste tror de begrensede militære konfrontasjonene som foregår i Afghanistan og Irak er i nærheten av det man kaller krig.
Det finnes mennesker som tror Israel er verdens 4. sterkeste våpenmakt med sin lille hær, lille befolkning og sitt gode utstyr. De samme menneskene er nok overbevist om at Tyskland, Frankrike og Italia aldri kunne komme til å kalle inn flere soldater enn det finnes innbyggere ikke bare i jødenes hjemland, men i hele regionen. Fabrikker som i dag produserer biler og superjumbojetter kan man ikke engang se for seg at plutselig konverterer sin produksjon til bombefly og krysserraketter.
Noen går så langt som å tro FN har en rolle utover å la små land som Norge, Island og Fiji tro de tar del i viktige internasjonale spørsmål. Helt uten å reflektere over hvorfor det finnes fem faste medlemmer av sikkerhetsrådet. Uvitende om hvordan en av de militære stormaktene kunne funnet på å reagere mot et sikkerhetsrådsvedtak som rammet nettopp dets interesser.
Konspirasjonsteoretikerne argumenterer sterkt og forteller oss at USA når som helst kan slå av GPS. Kanskje det stemmer, kanskje er det en grunn til etableringen av et konkurrerende europeisk system. En ting er helt sikkert, organisasjoner som ECHELON, NSA og GCHQ kan umulig eksistere. Dessuten, det er helt umulig at enkelte land samarbeider på et nivå hvor Norge ikke engang er invitert til å delta. Assosiasjonene til en bråkete og tidvis unyttig forsamling på planeten Corusant forklarer effektivt hvorfor de virkelige avgjørelser fattes i fora der kun de som faktisk har innflytelse er samlet. Snikksnakk kan man overlate til bloggere, den kulørte presse og dommedagsprofeter.
Uavhengig av navigasjonssystemer vi andre måtte ha på mobiltelefonen. Avfyrt fra enorme ubåter som teknisk aldri trenger å gå til overflaten. Raketter som veier 60.000 kilo. Som hver deler seg opp for å levere 8 stridshoder og en sprengkraft på nesten 4 megatonn. Raketter som beveger seg i nesten 30.000 kilometer i timen. Eller for å gjøre det mer forståelig: som beveger seg fra Trondheim til Oslo på under et minutt. De kan fyres av hvor som helst. De har en rekkevidde på 11.000 kilometer.
De skytes rett ut av atmosfæren. Høyere enn noe fly eller antiskyts kan nå. Guds finger kalles den stripen som vises når de faller ned mot sine mål. Kanskje Tor med hammeren hadde vært en bedre beskrivelse. Det som sikkert er, er at det blir helvete der de treffer. De neste 70.000 årene.
Noen føler seg forpliktet til å beholde et minimalt forsvar for å avskrekke angrep på moderlandet.
Et søppelliv.
I en diskusjon som et svar på Siv Jensens og Robert Erikssons innlegg i Dagbladet om Arbeiderpartiets politikk om å ta fra de fattige å gi til de rike, blir jeg møtt med argumenter fra en person som mener norske gjeldsordninger er tilstrekkelig gode.
Mitt svar er verdt å bli postet her. Det er gjort to små språklige korreksjoner, men innlegget er ellers identisk.
”Historie- og kompetanseløs som du åpenbart er, ser det ikke ut til at du har fått med deg hvordan den nåværende gjeldsordningsloven fungerer eller hvorfor den kom til. Riktignok vil enkelte typer gjeld bli ettergitt, andre typer gjeld, som er meget utbredt (eks. bidragsgjeld) ettergis ikke etter loven. Uten å ville oppfordre verken bidrags- eller skattemislighold, har jeg store problemer med å forstå hvorfor disse gruppene ikke skal omfattes av loven. Loven som lar de leve på et eksistensminimum i 5 år, mye lenger enn normale fengselsstraffer for grov vold, ran og annet virkelig samfunnsskadelig kriminalitet. Den eneste grunnen til at loven kom til, var for å verne middelklassen (AP-velgerne?) mot boligkrakket på slutten av 80-tallet der mange ble sittende med skjegget i postkassa som følge av nevnt politikk [i mitt innlegg] ført på slutten av 80-tallet (ofte omtalt som Gro perioden). Parameterne er riktignok noe juster noe, selv om ord vi lærte på skolen som kredittstans er fjernet fra språket og politikken.
Det skremmer meg ennå mer at du ikke evner å forstå årsaken til de høye boligprisene i Oslo i stor grad skyldes manglende utbygd infrastruktur og boliger. Det er ingen grunn til økte boligpriser som følge av annet enn knapphet, knapphet som skyldes den styrende elite (Arbeiderpartiet) som velger å holde områder nødvendig for utbygging brakk. Noe prisvariasjon må man selvsagt forvente, men hvorfor et gode som tak over hode skal koste stort mer enn hva det koster å oppføre, forblir en ekskluderende usosial tankegang som man ikke kan føre med mindre den røde fane er blitt et falskt flagg.
Med fungerende infrastruktur (bane og vei) vil faktisk boliger utenfor Oslo med gode, hurtige og komfortable kommunikasjonsforhold være mye mer populære. Kanskje vil politikerne den dagen de virkelig tar miljøvern på alvor utover å innføre nye avgifter, bygge slikt, til tross for at spekulanter som trodde prisøkningen på sentrumsnære leiligheter skulle fortsette for alltid, nok da får vondt i pungen.
Vær ytterst skeptisk til alle som behøver å fremheve hvor snille de er mot de andre. Ofte skjuler de egen vinning i sin argumentasjon.”
For noen år siden, sånn omtrent 15, kunne jeg følge med på fotball. Det var spennende og oppfriskende med en kamp nå og da. Vi møttes og gikk på stadion. Kjøpte pølse i pausen, og ropte og hoiet i nesten en time.
Nå er det slutt. Jeg gidder ikke se en kamp. Hvem som vinner og taper er meg revnende likegyldig. Det er ikke idrett lengre, det hele er redusert til en såpeopera. Et show der vi blir utsatt for daglige doser med intriger, kontrakter og følelser. Et virkelig show for kjerringer. Ikke noe alfamannen kan identifisere seg med. Det handler ikke lengre om ære og sport, men penger og status.
Media har skylda. De horer som bloggere. Fokuserer på det som selger. Selger og selger. Til slutt går folk så fordømt lei, at de ikke lengre gidder. De finner på noe annet. Noe mer forfriskende. Som stimulerer.
Fotballinteressen vil nok øke noen år fremover. Metningspunktet er ikke nådd. Folk ble lei av CS også. Det tok noen år. Men etter en stund, oppdaget de det bare var de samme brettene, om og om igjen. Faktisk var det bare taperne, som ikke hadde refleksene i 
orden, som aldri var blant de virkelig beste, som satt med det til slutt. Mulig noen få av de sitter med det ennå. Hjemme i sine uvaskede hjem, med skitne kopper, sengetøy fra i fjor og en kroppslukt som går i ett med driten de spiller. Dritdårlige er de også.
På VGB har sex, og gjerne anal- og barnesex, vært de store slagerne. De har gitt hit på sidene. Skapt interesse og kløe. Terget lystene og provosert tankene til mennesker kuet av religionskapte og medieforsterkede inntrykk, opplevelser og forståelser stikk i strid med den genetiske eller skaperskapte drift. Driften som tross homofiles ville protester og unaturlige argumenter kun dreier seg om en ting: Barn! Trangen til å formere seg. Den Darwinistiske trang til å føre sin genetiske sammensetning videre.
Kvantitet og kvalitet henger tross salgsfremstøt med motsatt argumentasjon, ikke sammen. Den kunstneriske verdien av å høre på Grieg blir ikke økt om man spiller Mozart og Hendel samtidig. Enkelte fortapte individer, som gjerne bruker ulike ulovlige stimuli for å forsøke å ha det bra, tror kanskje det blir en remix om man blander inn Sputnik, DDE og Hitlers vakre taler til folket. Ikke engang en arbeidsledig bomullsplukker med alkoholproblemer og bekymring for den voksende krokodillebestanden i Lousiana avbildet med en tåre på kinnet, gjør noe annet enn å fjerne oppmerksomheten fra det tidløse budskap den bergenske komponist gir oss.
Politikerne går stadig i den samme fellen. De tror det er antallet timer som avgjør utdannelsen. Antallet kroner som forteller hvor god eldreomsorgen er. Antallet fengslede som forteller hvor god kriminalpolitikken er. Antallet avgifter og ansatte som sørger for miljøvern, velstand og lykke. Kanskje burde statsministeren spille mer dataspill, se flere tv-serier og regjere noe mindre.
Observasjonen jeg gjør i dag er ennå mer skremmende. Et innlegg som jeg bevist har twigglet hit, et mer målbart blogsted, om sex, unge jenter og sengemonster, får et par hundre flere treff her enn der. Kanskje er det så utrolig mange innlegg som fokuserer på sex, mangel på sex og unormal sex at den vanlige VGB bruker er blitt mettet. Kanskje får sensurbloggeren rett i at VGB er blitt et sted for sosiale tapere. Sosiale tapere som har sluttet å formere seg?
Vil dette bli resultatet i vårt overseksualiserte mediesamfunn også? Vil overfokuseringen på seksualitet føre til at vi går lei og kutter det ut som jeg har kuttet ut fotball? Skal sex bli noe som kun sære illeluktende mennesker av typen som fremdeles driver med CS bedriver? Skal vi alle bli dumpet sosialt av den anonyme sensurbloggeren?
Kanskje burde jeg gi fan og slå på Sky-Sport. Det er GARANTERT en kamp der!
Jenter søker sex-monster!
Uønsket seksuell tilnærmelse er det de fleste jenter mellom 15 og 20 ønsker. De drømmer om å bli begjært. Kunne fortelle verden om hvor mange menn de må avslå. Bekrefte sin rolle som velgere. Å være den vakre, sensuelle og tiltrekkende som må avvise alle utenom alfamannen. Mannen som er villig til å ofre alt for nettopp henne. Den rike, vakre, sterke flotte prins, som skal gi henne hele kongeriket.
Overskriften i Dagbladet kan få den verste blogghore til å bli sjenert og ydmyk. Hensikten med på nytt å fremstille unge jenter som offer er neppe mer gjennomtenkt enn å skape flest mulig klikk. Budskapet som fremmes er ikke noe vi ikke har hørt før. Det er bare noe vi liker å lese om. Noe som potensielt kan vekke foreldres beskyttelsesinstinkt, menns potente ereksjoner og samt fuktige kvinne "ting".
Mitt morgenresonnement slår litt andre veien. Dersom bare 50 prosent av norske jenter føler de tiltrekker seg oppmerksomhet fra det annet kjønn, sliter den siste halvpart med sterke psykologiske problemer. Kanskje er de selvskadere med spiseforstyrrelser? Jenter som faktisk tror lykken ligger i en perfekt kropp, dyr sminke, dyrking av reality-stjerner og materialisme? Kanskje har slankeklubben, pikebladene og det generelle mediesirkuset knust deres selvtillit og deres naturlige seksuelle hunger?
Unge jenter frykter ingen monster under sengen,
frykten oppstår først om monstret i sengen uteblir.
Bompenger er ikke noe nytt. Faktisk er det en så fryktelig ting at grunnloven har inkludert et forbud mot det. Selvfølgelig er loven så gammel at uærlige jurister har funnet et smutthull. Det er ulovlig å ta betalt for inngang, men ikke for å bringe et kjøretøy inn.
Dick Turpin er en av disse som mente man skulle betale for å ride på hans vei. Pengene som ble betalt, skulle selvsagt bruks til noe fornuftig og ærbart. Han! Han! Han! Ikke langt fra det dagens bomveiselskap forfekter. Disse ærlige og redelige menneskene som bruker opp alle pengene på seg selv.
Om ikke fra bymuren i York, men fra en enkel galge, ble han hengt. For forbrytelser mot uskyldige mennesker. Mennesker som ble ranet. Hvor er vår rettsfølelse, som ikke forfølger disse menneskene?
Disse menneskene som har stjålet penger fra oss alle?
Det alle forskere er enige om, og som de aldri kommer til å fortelle dere, er at global oppvarming ikke finnes. Det er kun snakk om at Nibiru kommer tilbake 21. desember 2012. Nibiru er planeten som har en bane rundt solen på 3600 år. Planeten der Anunakiene bor. Planeten som alle tidligere sivilisasjoner forsøker å advare oss mot. Plantet X!
Historien er enkel. Anunakier er gudene som i bibelen omtales som engler. Gudene som skapte mennesket som en slaverase. Gudene som kommer for å spise oss og å gjøre oss til slaver. Faktisk har de ikke spist på mange tusen år nå, så våre ledere, alle medlemmer av Illuminati, er klar over at det er nødvendig å fore opp en masse mennesker for å brødfø disse englene fra systemets 12. planet.
I Norge som i USA er konsentrasjonsleirene klare. Der de fete og smakfulle skal interneres før de skal spises. I Kina og Afrika er det selvplukk som står på menyen. Det er mer for de som liker crispy mennesker. De litt sprøe. Smaken ligger, som alle vet, i fettet. Hvorfor tror dere slankeklubben og kroppsfikseringen får all den kringkastingstiden den får?
Det er helt klart at Mayaindianerne viste om dette. Helt klart at egypterne viste om det. Summerierne og alle. Hvorfor tror dere ellers det er 360 grader i en sirkel? Jo for å gi oss et hint om at i år 2012 kommer Nibiru tilbake. Planeten som snart vil vise seg som et lysende kors, deretter som en rød halvmåne. Plantene som vil bringe en ny flom. Plantene som gjør at Stoltenberg og Bankdittene fra USA bygger førlager på Svalbard. Vi snakker Noas Ark.
Trolig hadde jeg ikke godt av brennevinet i kveld.
Dersom dere vil ha frelse, send masse penger via paypal til peder.aas@live.no. Jeg vet hvordan dere skal overleve. Scientologene ikke!
Han maktet ikke mer. Det var for ille. Ikke bare sulten, men mangelen på et fellesskap. Mangel på kompiser. Kompiser å prate med. Noe å gjøre.
Han husket sist han måtte inn. Det var regnskapet som ikke var bra. Han hadde ikke fylt ut skjemaer riktig. Han forstod ikke helt hvor viktig det var. Var det ikke viktigere å betale det han skylte enn å betale folk for å ordne papirene for han?
Det var et sterkt fellesskap innenfor. Alltid nok mat. Tak over hodet. Ingen led nød.
Problemet var da han kom ut. Da var han alene. Trygden strakk ikke til. Hybelen var mindre enn cella. Dessuten hadde han kabel-tv inne. Her, var det kun alkiser og sult.
Det var klart hva han måtte.
På hvems bekostning?
Han låste igjen kjellerdøren. En tung branndør. Hun hadde sagt han skulle slippe unna. Bare han lot henne gå. Han tvilte. Han trengte litt tid å tenke.
En ting var sikkert: Han trengte hodepinetabletter. Han fikk ned to sammen med en boks kald Cola fra kjøleskapet. Så satte han seg ned. Han måtte tenke.
Dette var det dummeste han hadde gjort på lenge. Disse pengene kunne han heller ha brukt neste gang han var på ferie. Horene i Thailand var mye mer imøtekommende. Mye bedre trenet.
Som hun hadde skreket!
Hvorfor?
Hun hadde tross alt fått godt betalt. Flere tusen som han hadde jobbet hardt for. Ærlige penger.
- Drittland! Landet med pinglehorer som ikke tåler litt smerte!
Han hadde dratt til henne når hun hadde forlangt mer penger. Trodde hun han var millionær? Utsugende hore som ikke leverte det som var avtalt. Så hadde hun forsøkt å klore og bite han. Var det noe rart han hadde slått henne?
Hva skulle han gjøre nå?
Hun ville neppe holde ord.
Typisk politi ville de neppe høre på hans versjon.
Det var jo aldri kvinnfolk som hadde skylda.
Tross alt hadde hun bare blitt med han hjem for å se på frimerker.
Mot noen tusen.
Åpenbart hun forstod hva hun gikk til.
Særlig med tanke på avtalen som var gjort på nettet på forhånd.
Kunne hun ikke bare ha holdt seg til avtalen!
Han var overbevist. Selve sexen hadde hun nok bare hatt godt av. Det hun egentlig hadde villet ha, helt fra begynnelsen, var nok penger. Alle pengene hans. Hun her var en slik som anmeldte.
Han ville ikke i fengsel.
Han ville ikke betale erstatning.
Livet var for kort.
Det her hadde han ikke tid til.
Han måtte bli kvitt henne!
Tvilsomt om hun var lovlig innvandret,
Tvilsomt om noen savnet henne nok til å bry seg.
Kanskje kunne han få plass til henne i en postsekk?
Det er godt å vite Inga Martin Torkildsen mener vi fra 2015 kan klare oss uten bensindrevne biler. Det er sikkert mye mer miljøvennlig å la de gå på diesel eller naturgass. Dessuten kan man forvente at bruktverdien på bensinbiler kjøpt i 2014 vil gå opp, ettersom forslaget ikke inkluderer noen klausul om å hogge opp disse.
Det skal være godt for miljøet å la norske bilbrukere bli påført nye restriksjoner. Derimot å stanse produksjonen av olje fra nordsjøen, som selges til ågerpris til den forurensende del av verden og stables opp i et fond for finansiering av infrastruktur i andre land og amerikansk krigføring, det skal man ikke stanse med.
Norske forbrukere er miljøsvin, staten ikke!
Mange har misforstått. De tror et ekteskap handler om romantikk.
Det er feil.
Ekteskapet er en juridisk handling.
Ingenting kan vel være mindre romantisk enn å velge en partner på bakgrunn av økonomisk sikkerhet?
Hvilken kvinne ville vel velge en mann på grunn av penger?
Hva ville kaller vi slike kvinner?
Vil slike kvinner nå bli straffet? Nå som det skal innføres forbud mot betaling for seksuelle/ekteskaplige tjenester?
Hun ville ikke ha sex med hvem som helst. Det måtte være i et forhold. Et fast forhold. En kjæreste. En som kunne vises frem til mor og far. En som var representativ. En som hadde jobb. En som hun kunne bli gammel med.
Han skulle ikke se på andre. Han skulle gjøre som hun ville. Han skulle ikke være en tøffel. Han skulle være en venninnene misunte henne. Han skulle ha en god jobb. Han skulle ha mye penger. Han skulle bare like henne.
De skulle gifte seg. De skulle få barn. De skulle leve lykkelig. Lykkelig i alle sine dager. Slik Gud mente mennesker skulle leve.
I nekrologen hennes skulle det stå: Hun ble skuffet over livet.
Hun tjente 450.000 kroner i året. Fortjente sikkert mer. Jobben var å kontrollere at andre betalte skatten sin. Sørge for at de brukte tiden sin på å fylle ut skjema. Hun gjorde en viktig jobb. En jobb som måtte gjøres. En jobb som sørget for at ingen kunne sluntre unna. En jobb som skapte verdier til samfunnet.
Han var virkelig en drittsekk. Han som påstod verdiskapning i landet kom fra produksjon av varer og tjenester. Han som mente ting var like vranglært som sos.øk.læreren hennes fra videregående. Han fjotten som mente en snekker som brukte 25% av tiden sin på å fylle ut skjema, bare skapte verdier 75% av tiden.
Urettferdig var det. Norge VAR rikest i verden. Det hadde FN sagt. Statsministeren også. Dessuten kjempet hun hardt for at landet skulle få inn disse skattekronene. Svart arbeid var det verste som fantes. Folk som faktisk fikk betalt for å gjøre noe for fellesskapet. Betalt fremfor å ikke gjøre noe. Betalt for ikke å gå på trygd!
Helt klart samfunnet var mest tjent med at de som arbeidet fylte ut skjema.
Hvordan ellers skulle det [samfunnet] klare å brødfø henne?
Hvorfor var alle de ordentlige mennene opptatt?
Hun hadde stilt seg det spørsmålet mange ganger. Svaret var vondt. Det var nok hun som var lite tiltrekkende. Stygg. Ikke at hun var feit, men kanskje puppene hennes var for små? Noe måtte det være.
Venninnene hennes var gifte, hadde samboer. Stort sett alle hadde unger. Det passet seg liksom ikke å invitere henne. Hun forstod godt. Hvem orket vel å få en slik utstøtt person på besøk? En person som ikke lengre gikk for egen maskin. En trygdet.
Hun likte ikke å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet. Stort sett satt hun for seg selv. Det var ikke så mye hun kunne ta seg til, egentlig. Pengene strakk bare så vidt til. Det skjedde likevel hun tok turen ut på Cafe. Ikke fordi hun ikke kunne lage kaffe hjemme. Det var bare at hun iblant måtte se mennesker. Høre folk som pratet.
Det skjedde hun møtte en gammel klassevenninne. Sa hei. Spurte for høflighetsskyld hvordan ting stod til. Hun forsøkte alltid å unngå å møte kjente om hun kunne. Dum var hun ikke. Hun forstod de bare forsøkte å være hyggelig på overflaten. Egentlig hadde de helt andre ting å tenke på. De kunne jo ikke bruke tiden sin på henne. Den mislykkede.
Livet var nok slik. De som hadde mann og unger var vellykket. De andre var det ikke så farlig med. Hva kunne hun vel gjøre med det? Skamme seg? Skamme seg over å ikke ha fått til noe i livet?
Hun ringte kontofonen. Pengene var kommet inn. I morgen skulle hun stå opp tidlig. Hun skulle dra til byen. Finne seg en fin Cafe. Kanskje møte mannen i sitt liv. Bli som de andre. Gikk ikke det, kunne hun lage seg fiskeboller til middag. Ikke noe dårlig alternativ.
Norge hersker!
Vi er blitt verdens dominerende makt.
Alle andre land er underlagt vår glimrende politiske ledelse!
Selvsagt kan alle få komme med sine nostalgiske flagg i våre 17. mai tog. Alle raser, kulturer og religioner kan forenes under en stor fane: Det norske flagg!
Rødt, hvitt og blått. Fargene som er kopiert av så mange. Selv ledere i undertrykte land som Storbritannia, Frankrike, USA og Island har valgt disse fargene. Fargene som symboliserer norsk tradisjon. Rødt og hvitt som fargene på vikingseil i moderne filmfremstillinger. Blått som havet og himmelen selv. Til minne om vikingskipene som brakte mat og medisiner til hele verden. Både den kjente og ukjente.
Den sanne gud, valgt av folket, representert av Kongen, Statsminister Stoltenberg skal bringe fred, moral og verdighet til alle planetens store og små avkroker. New York, Beijing, London og den fryktelige regnskogen. Operahus skal reises. Dumme fattige evildoere som hogger skog skal fanges og siviliseres.
Den hellige Ånd skal være det nye navnet på vårt byråkrati. De hardtarbeidende menneskene som brukte mer penger på administrere bompengeinnkreving enn på direkte miljøtiltak, skal settes til å planlegge alles liv. I minste detalj. Ingen skal kunne sluntre unna, alle skal få delta, alle skal få sitt!
Moralsk har vi for lengst lagt under oss alle. Vi kan bare le når land som Iran, Syria, Spania, Mexico, Russland og Sri Lanka tror de er suverene stater. Så rike er vi blitt at vi ikke lengre trenger frykte noen. Alle er kjøpt og betalt av oljefondet. De har å gjøre som vi sier, hvis ikke kommer Kristin på TV og forteller hele NRKs seermasse hvor skrekkelig og umoralsk de opptrer.
Med våre nye fregatter og enorme hær skal vi vise alle som krenker oss, vår internasjonale fiskerilovgivning, klare og sterke regler med hensyn til horekjøp og vår fantastiske skatte- og fordelingspolitikk, konsekvensene av ikke å gjøre hva Arbeiderpartiet sier. Og som Tor med hammeren kan vi om vi skulle trenge mer styrke, stramme beltet, slik at vi får en ennå større overkropp. Øke avgiftene, slik at vi produserer ennå mer rettferdighet.
Hurra for Operaen!
Hurra for Bomringene!
Hurra for Spåtelefoner og Kommunepolitikere!
Hurra for 17. mai!
Hurra på alle språk!
Hurra for alle våre land!
Hurra! Hurra! Hurra!
Lyden fra fjernsynet indikerte kveldens krimserie var ferdig. Mannen som våknet noen minutter etter vekkerklokken hadde tvunget han i dusjen i morges, reiste seg opp. Han så bort på kjøkkenkroken og konstaterte oppvasken var tatt.. Trakk for gardinene. Strakk kroppen og gikk på badet for å pusse tennene sine.
Den friske smaken av tannkrem og tannskyll vekket han. Etter fort å ha vasket over servanten med hånden ble han stående å se inn i speilet. Ansiktet han ser er ikke så ulikt det han så som tjuefire. Nå er han ti år eldre. Ingen urenheter i huden eller kviser som da han var femten. Ingen rynker eller grå hår. Kanskje om nye ti år?
En gang for mange år siden, var det en liten gutt som så på han gjennom speilet. En gutt som snek seg opp midt på natten. En som lurte på hvor mye han kom til å vokse, hvorvidt han ville trenge nye sko, hvor mye større han egentlig kom til å bli? Den natten da han ble seks år.
Gutten i speilet.
Var han fremdeles?
Eller var han blitt en annen?
Han forstod det ville bli vanskelig å sove i natt.
Vi skal lage et nytt ord!
Vær du sikker:
Du skal få betale!
Selvmotsigelsene blant handlingene som Kongens råd presenterer er store. Det ene øyeblikket vil man straffe handlinger man ikke kan kontrollere hardt, som sex-kjøp i utlandet, i det andre presenterer man en fengselsreform som ved første øyekast kan se ut til å ikke gjøre fengselsstraff til en stort verre straff enn å gå på trygd.
I et intervju med Dagbladet legger justisminister Knut Storberget frem åtte punkter som skal gjøre rehabiliteringen av kriminelle bedre.
1. Tilbud om videregående skoler i alle fengsler. Alle innsatte får arbeidstrening, helsehjelp og bolig ved løslatelse.
En kjempeidé. Fremfor å måtte ta opp studielån og tape arbeidsinntekt, har man mulighet til å få videregående utdannelse mens man sitter inne og soner. Bare synd de mest kyniske vil velge å bli forbrytere for å slippe å ta opp studielån.
Hvor skal man huse de løslatte?
Pr. dags dato er det slik at alle har rett på bolig fra før. Ettersom det ikke finnes tilstrekkelig offentlige boliger, lar det seg ikke gjennomføre i praksis.
Kanskje skal man bygge egne blokker for nylig løslatte. Slippe de fri i et miljø der de omgås andre tidligere kriminelle, og kanskje lettere bli fristet til å begå ny kriminalitet.
Ønsker man bare å flytte ansvaret over fra kommunene, som åpenbart ikke evner å løse problemet, til fengselsvesenet?
2. Fanger med rusproblemer kan få slippe ut av fengslet og få sone på behandlingsinstitusjon.
Et godt forslag. Uten å ha slått opp i noen statistikk, vil jeg anta 80% av alle lovbrudd skyldes misbruk av lovlige eller ulovlige rusmidler. De som oppriktig ønsker å komme seg ut av et liv med misbruk, bør gis muligheten til dette.
Faren er selvsagt at man ender opp med programmer i regi av underlige religiøse sekter (Scientologer etc) og mennesker som ønsker kortsiktig profitt. Sistnevnte har mest å tjene på tilbakefall og ny rehabilitering/avrusing.
Personlig tror jeg en slik rehabilitering har mest for seg for korte straffer, eventuelt burde gis som et tilbud etter soning.
Kanskje burde det være et offentlig program som alle innbyggere, og ikke bar lovbrytere, hadde tilgang til. Kanskje med egenandel, kanskje uten.
3. Narkotikaprogram med domstolskontroll, som har vært testet ut i Oslo og Bergen, gjøres landsomfattende. Tilbudet innebærer at rusmisbrukere som har begått kriminelle handlinger kan dømmes til behandling.
Dette er mye det samme som forslaget over. Kanskje vi skal redusere antall punkter til 7, selv om det høres dårligere ut i markedsføringssammenheng.
4. Bedre progresjon i soning av lengre straffer med personlig plan for hver fange, overgang fra lukket til åpen anstalt, botrening, jobbavtale og mulighet til å sone hjemme med pliktig daglig urinprøve og elektronisk varsling de fire siste månedene.
Flotte ord. Dessverre stopper det der.
Det er kun en utvidelse av ordningen med åpen soning. For så vidt er jeg tilhenger av denne soningsformen for mindre farlige forbrytelser, eller som en avslutting for de som har hatt lang soning.
5. Yngre lovbrytere, under 23 år, med kortere straffer tilbus konfliktråd i stedey for soning.
Jeg trodde denne ordningen var på plass.
Alder er ikke det eneste kriteriet som bør legges til grunn. Kanskje er jeg med på å øke denne alderen også. Kanskje bør det heller omfatte førstegangsforbrytere og mindre alvorlig kriminalitet.
Det er klart at en person tatt for hærverk har mye bedre av å måtte betale og reparere skaden han har gjort, enn å sitte i fengsel noen uker å lære hvordan ekte kriminalitet utøves.
6. Selvhushold i fengslene med dyrehold som empatitrening.
Forstår ikke hensikten, men ser ikke noe galt i selvhushold og arbeid under straffen. Har ingen innvendinger mot forslaget, men ønsker en bedre begrunnelse.
7. Tiltaket med å sone for bøter legges ned, fordi det fungerer som gjeldsfengsel for de svakeste.
Dette burde man fått ordning på for lenge siden. Å straffe folk med fengsel for å være fattig er fullstendig uakseptabelt og bryter mot menneskerettighetene.
Det kan selvsagt slå begge veier. Personer som domstolene ikke anser som troverdige betalere, vil fort få fengselsstraff i stedet for bot. Det riktige ville kanskje heller være samfunnsstraff med subsidier fengselsstraff.
8. Bruken av samfunnsstraff skal utvides fordi den er en suksess med få tilbakefall.
En straffeform som brukes alt for lite.
Empatitrening med dyr?
Jeg tror faktisk det å jobbe i en barnehage på et sykehjem og med funksjonshemmede kan gi en mye større empatitrening. Dessuten er det ekte mennesker man forholder seg til.
Problemet er selvsagt de som ikke tar samfunnsstraffen sin på alvor. Disse må umiddelbart sendes i fengsel for ikke å undergrave systemet.
Det er mye godt i denne reformen, til tross for at jeg skulle klart å definere den ned til 4 punkter. Hvordan den skal gjennomføres, fortelles det lite om. Personlig er jeg mer opptatt av rehabilitering enn hevn, ettersom jeg mener samfunnet og den som skal straffes har mer å tjene på det.
Min løsning er noe enklere.
1. Bolig og verdighet for alle.
Omgjør finansieringen av sosialhjelp slik at hvert enkelt tilfelle blir gitt en stykkpris fra staten. Forvaltningen må skje lokalt, men finansieringen må være sentral. Deler av sosialhjelpen gjøres om til direkte mathjelp, hvor de som ikke makter å kontrollere egen økonomi får en kode på sitt eget minibankkort som ved bruk i butikk gir basismatvarer gratis (på statens regning) til å dekke eget forbruk. Basisvarer som melk, ost, brød, salami, løk, fiskepinner mv (som produsentene merker med et eget symbol) blir gratis for denne gruppen.
Det er for ille at mennesker må stjele eller rane for å spise seg mette.
Det må bygges boliger nok til å presse boligprisene ned. En familiebolig bør ikke koste mer enn 3-4 årslønner. En 2-roms kanskje 2 årslønner. Alle bør oppfordres til å eie egen bolig, og kommunale leietakere bør gis tilbud om å kjøpe ut sin bolig etter 3-års leietid uten betalingsmislighold. Gis ikke lån av en privat finansinstitusjon, bør det offentlige tilby vedkommende lån selv om vedkommende lever på trygd.
2. Gratis rusbehandling for alle.
Narkotika, tobakk og alkohol koster samfunnet så mye at det ville helt klart være rimeligere å tilby alle rehabilitering.
De fleste i norske fengsler soner for bruk av narkotika, eller forbrytelser utført for å skaffe penger til rusbruk.
3. Innføring av et enkelt system for fengselssikring.
a. Samfunnstjeneste eller rehabilitering. Ved manglende vilje til å gjennomføre, oppgraderes straffen til kategori c.
b. Åpen soning og jobb-/botrening. Den straffede blir enten overført fra strengere soning, eller ikke tvunget til å flytte inn i et fengsel. Vedkommende må utføre oppgaver fastsatt. Har vedkommende jobb fra før, vil det være naturlig å la vedkommende fortsette i denne, mot eksempelvis rutinemessige urinkontroller, samt samfunnstjeneste i helgene. Personer som kommer fra fengsel, får først bo på ’hybler’ av typen som tilbys for åpen soning i dag, å har til oppgave (evt. Sammen med veileder) å finne ny bolig og jobb/skole.
c. Soning som vi kjenner det i dag med pallesnekring og relativt lavt sikkerhetsnivå.
d. Soning som vi kjenner det i dag. Alle fanger gis selvsagt mulighet til utdannelse både på vgs og universitetsnivå gjennom fjernundervisning (internett?).
e. Streng soning. For de som ikke tar soningen og forbrytelsene de har utført seriøst. Her snakker vi om 23 timer på cellen og 1 time lufting i felles luftegård. Ved endt streng soning overføres vedkommende til soning i kategori d.
4. Prøveløslatelser
Personer prøveløslates etter soning av 1/3 av straffen. Ved gjentagelse under prøveløslatelsen sendes personen til soning i kategori d, samt at straff for ny overtredelse tillegges i sin helhet.
Hva synes du?
Norsk jurisdiksjon er ubegrenset. Den omfatte hele planeten. I tillegg også det kjente univers. Horebukker skal slite også på Nibiru, Tattoinee og Cardassia Prime. Til universets ytterpunkter skal norske politifolk sendes for å spane på mulige horekunder. Mulige overgripere. Personer som setter egen lyst foran økonomi og fellesskap. Mennesker i et moralsk vakuum.
Dagbladet rapporterer at det nå vil bli innført forbud mot sekskjøp også for nordmenn i utlandet. Det man glemmer å fortelle er at definisjonen på kjøp av seksuelle tjenester er relativt vid. Eksempelvis kan man fort bli huket inn og bøtelagt dersom det skulle vise seg at man på et eller annet tidspunkt har betalt eksempelvis en drink, middag eller et hotellrom for den man har hatt sex med.
Dersom man ikke kan fremlegge grundig dokumentasjon på alle sine utgifter ved utenlandsoppholdet, samt føre log på hvor man til enhver tid har befunnet seg, er dette å anse som forsøk på, konspirasjon til eller helt klart brudd på statens seksualreglement.
Det hele er en del av den Rød-Grønne regjeringens forsøk på å få bukt med uregistrerte pengetransaksjoner og transaksjoner mellom privatpersoner. Penger skal tilfalle staten, og deretter deles ut fra det offentlige. De skal kun dekke nødvendig forbruk. Alt annet må behovsprøves.
Verden vil Bedras blir i tiden fremover også publisert i format for mobiltelefoner. Store bilder, videoer og musikk vil bli utelatt i mobilutgaven. Du finner den her:
Eksiltibetanere og menneskerettighetsforkjempere, verden over, jubler og feirer. Joseph Goebbels evige gave til Den Internasjonale Olympiske Komité, fakkelstafetten, går nå sin æresrunde rundt kloden. Folkefesten, sirkuset og medieoppmerksomheten er blitt mye større enn selv de mest optimistiske i Beijing kunne håpe.
Tidenes leker står for tur.Skal man tro Dagbladet, som siterer en artikkel i den britiske avisen The Guardian, har Kina denne gangen tenkt å innføre en ny tradisjon. En tradisjon som kan toppe ideen om sterke ariske menn som sammen med både ”ikke ariere”, kvinner og paralympiere veksler på etappene sammen med frivillig lokalt politi og kinesiske paramilitære.
Det er tordenguden og Olympens hersker Zevs som skal bringes inn i den olympiske tradisjon. Ikke med noen symbolsk flamme, men med ekte ildgivende instrumenter. AK-47, mortere og granatkastere. Dessuten millioner av skudd. 77 tonn totalt, er sendt til Zimbabwe, et av verdens fattigste land.
Johan Olav Koss hadde nok dette i tankene da han gav sin bonus fra seieren på 1500 meteren til Olympic Aid. Kineserne har lagt mer MOT arbeid i saken. De vil ha slutt på mobbingen av Robert Mugabe. Skal man tro avisene, har ikke Mugabe gjort annet galt enn å bruke kinesiske flis i sin privatbolig. Flis han fikk gratis, og dermed ikke trengte å bruke statens midler for å anskaffe, for å ha testet kinesisk teknologi for avskjæring av utenlandske radio- og fjernsynssignaler.
Diktatoren som nylig til tross for omfattende valgfusk, tapte valget, må få sin ære gjennomrettet. I Olympisk og Kinesisk ånd løses dette nå med mord og drap. Æresdrap?
Konsekvensene kunne han ikke forutse. Det var nok best å flytte seg før noe ble sagt. Noe det ikke gikk an å gå tilbake på. Fengsel og isolasjon var ikke hans greie. Kunne aldri vite hva disse kunne finne på!
Han reiste seg opp og gjorde plass før den hvite kvinnen kom nær han. Noen seter lengre bak satt en han hadde pratet med før. Ikke at han kjente han, men det var en i samme situasjon. En annen som levde utenfor samfunnet. Papirløs og fattig.
Hver dag, når været tillot, tok han bussen inn til byen. Jobben var å selge solbriller og klokker til turister. Mennesker som hadde råd til å bruke masse penger på de dummeste ting. Det skjedde han fikk godt betalt for et par billige solbriller. Enkelte turister var så fulle de trodde det var ekte varer han solgte.
4 euro betalte han pr brillesett. Ganske dyrt. Først hadde han forsøkt å selge brillene for 15 euro hvorpå nordboeren bare så dumt på han. Argumentasjonen med strandbutikkens pris på 19 euro var ikke overbevisende nok. Den tyske billigbutikken 600 meter unna solgte de for under 5 euro stykke. Dessuten at de da var garantert godkjent. Kunden var ikke dum, men gav han en tier. Tross alt sparte han seg den ekstraturen.
Hvorfor måtte han betale så mye for solbrillene?
Han viste vel helst hva som skjedde om han ikke gjorde det. Dessuten hva som skjedde om han ikke kom og kjøpte ofte nok. Sikkert var det at de som hadde prøvd, var borte.
Det var fullt på bussen. Det ble nok en god salgsdag. Den stoppet på nytt. Ennå flere skulle på. Hva skulle han gjøre nå. Det var hvite mennesker som ikke hadde sitteplasser på bussen. Bussen bare stod. Døren var åpen, og bussjåføren hadde ikke tenkt å kjøre før alle hadde et sted å sitte.
Han så et par gå av. Han fikk nok gjøre det samme. Egentlig var han jo heldig. Han som hadde overlevd reisen fra hjemlandet. Han som hadde kommet seg til Europa.
Det ville være for ille om noen ringte politiet.
Identifikasjonsdokumenter var påbudt.
Dessuten gikk det en ny buss om en time.
Hvor bliver den buss?
Det syke Torrevieja (sykehuset), hvor jeg måtte bytte buss.
Lokalbussen fra Cabo Roigh til Torrevieja.
Nansen og Amundsen dro til isørkenen. Jeg velger å utforske strandjungelen!
Lokal mat (Montadidos).
En bedratt verden sett fra min stol!
Alle smilte og hadde det bra. De var enige om at verden nok skulle være slik.
Grusomme ting vi ikke forstår. Død og smerte. Bekreftelsen på ondskap. Klarsyn, eller kanskje fullstendig mangel på dette. Det er vanskelig å ikke tillegge skylden for selvmordet til den 20-år gamle datteren av en ”SV-topp” (Dagbladet.no), på den okkulte Scientologikirken. Denne pengegriske sekten som ved hjelp av psykologisk manipulasjon forsøker å overta kristendommens monopol på det overnaturlige.
Sjelden har jeg forsvart Scientologene. Dette må heller ikke ses på som en forsvarstale. Likevel blir forsøket på å bortforklare denne tragedien søkt. En person avbildet i russeuniform har gjennomgått det norske skoleverket i 12 år. Hva har denne skole gitt henne, om hun ikke er i stand til å vurdere sitt liv som mer verdt enn det en markedstest ment for å prekvalifisere henne i en salgstest.
”Svar på tre enkle spørsmål! Vinn en gratis røykvarsler!” Et gammelt messetriks. Kun de som er interessert i røykvarslere og brannsikring svarer. Siden det er gratis er det ingen forpliktelser.
Spørsmålene kan være enkle:
Hva ville du valgt å sikre ved husbrann?
1) Familien?
2) Penger og vitnemål?
3) Klær og laptop?
Hva ville du savnet mest etter en husbrann?
1) Gamle Donald blader?
2) Bilder og negativer?
3) Vitnemål og viktige papirer?
Føler du at din bolig er tilstrekkelig brannsikret?
1) Ja
2) Nei
Noen dager senere møter selgeren opp på døren. Han ringer på og forteller at du er trukket ut som vinner av en røykvarsler. Mange blir så begeistret over å få noe gratis at de glatt lar denne mannen komme inn. Byr på kaffe, og i gledesrusen over å være trukket ut, handler brannsikringsutstyr som garantert vil øke salgsprisen på boligen.
Hvor har skoleverket feilet når folk ikke klarer å gjennomskue dette. I dette tilfellet ville kanskje skaden være begrenset, men når folk biter på den samme kroken i andre sammenhenger, må man spørre seg hvor utdannet de virkelig er.
Manglende kritisk refleksjon forsterkes ytterligere av medias gjennomgående mangel på standard og sakelighet. I tillegg er oligopoliseringen av nyhetsbildet i ferd med å skape en trend der man søker økte lesertall ved å spille på enkle psykologiske triks. Hovedsakelig på svake og usikre menneskers manglende evne til å vurdere egen tilværelse i forhold til normene satt av reality serier og såpeoperaer. Det er enkelt. Enhver med dårlig selvtillit vil tro eget sexliv kunne vært bedre. Tro lykke oppnås gjennom en perfekt kropp. Vite kristendom og islam er overtro, mens den samme avisen forteller om spøkelser som drives ut og spåtelefoner man kan ringe for å høre de klarsynte og varme stemmer.
- Du må ikke tro alt som står i avisen om oss.
Ei venninne refererte til en artikkel om eiendomsselskapet hun arbeidet for. Jeg hadde ikke engang lest den. Hun dro det opp i forbindelse med at jeg stilte henne noen kritiske spørsmål med hensyn til eiendomssalg her på den hvite kyst.
Selvsagt hadde hun helt rett. Men hvor er den kritiske sans som forteller folk med 12 års skolegang hva man virkelig ikke skal tro på? Hvor er selvinnsikten?
Fryktelige ting vi ikke forstår, det er klart det må være ”de andre” som står bak. Jeg liker å klandre Scientologene. De er enkelt og greit en gruppe som man med letthet kan skyte på. Dessuten liker jeg ikke Tom Cruise.
Ville den samme jenten valgt å flytte til Gaza sammen med en steinkastende religiøs ekskremist om han hadde fortalt henne at måneguden mente dette var tingen? Kanskje, hvem vet?
Det som er sikkert: Ei jente på 20 er død. Hun hadde hele livet foran seg.
Trist.
Arnulf er en snodig skrue. Sånn i en blogg som det her, bør jeg være forsiktig med å beskrive han, for han er alt for enkel å kjenne igjen. Særlig om han hadde bodd i Bergen og stamstedet hadde vært Fotballpubben.
I mange år arbeidet han som kranfører. Man kan fort tenke at det er en jobb for enkle mennesker, sånn når man har akademisk bakgrunn og stort sett trykker på knapper og forteller folk hvordan ting skal være, men det er vist nok ikke det. Faktisk er det en meget ansvarsfull jobb som krever godt syn, gode nerver og god trening. Det hjelper lite med vernebriller om det faller noen tonn med armeringsstål fra 20 meters høyde.
Den store hobbyen er Black Metal. ACDC, KISS og andre ting vi hørte på når vi var tenåringer. Tror faktisk ikke jeg har sett han i annet enn dongeribukse og svart t-skjorte med et eller annet påtrykt ban eller kirkebrennersymbol. Skulle han ha noen religiøs preferanse, ville jeg tippet utøvende satanist.
Det som kanskje imponerte meg mest, var at han alltid hadde det rent og pent hjemme. Til tross for sitt litt røffe utseende, så tror jeg selv min mor, og hun er pirkete, hadde vært fornøyd med det kjøkkenet. Dassen skinte den også, uten at jeg vil tenke alt for mye på hvor mye tid han har brukt på å stirre ned i den.
Attføring og omskolering ble det først snakk om etter at han fikk ryggproblemer. Hvorfor han fikk det, er vanskelig å si, men han har det åpenbart. Han skulle omskoleres og bli Nettverksansvarlig. En eller annen privat læreinstitusjon fikk skolepenger fra det offentlige, og han hadde ca 12.000 utbetalt i måneden. En grei deal sammenlignet med studenter som faktisk betaler egne skolepenger og tar opp studielån for livsopphold og bolig.
I grunnen et hån mot systemet. 3-åring kurs uten at han noen gang hadde til hensikt å delta i en eneste time. Pengene kom, og han kunne bruke dagene til å jobbe svart i bygningsbransjen på si. Resten av tiden kunne han bruke sammen med kompisene på pøbben og se fotball. Fotball er noe som går hver dag nå, så det er ikke problem med å fylle tiden dersom du liker slikt.
En dag kom husverten han hadde leid hos og fortalte at dattera som hadde studert 5 år i Oslo skulle flytte hjem. Da kom han til å trenge sokkelleiligheten sin. Det var ikke noe hastverk. De hadde et godt forhold, og det endte opp med at han fikk seg en bygårdsleilighet noe mer sentralt.
Ved å flytte nærmere pubben, nærmere kompisene og nærmere andre fristelser, så økte vel inntaket av alkohol drastisk. Likevel ikke til et nivå som gjorde at han var avhengig. Kanskje sosialt avhengig, men ikke fysisk. Sikkert ikke helt bra.
Tiden går fort når man har det gøy. Snart var de tre årene omme, og lite nyttige hadde de vært. Der røyk i grunnen mulighetene for oppfølging.
Polakker og Estlendere kom i stort antall. Det var vanskeligere å få byggejobbene. Han skiftet beite, og begynte å kjøre ut varer for et kjent firma. Helt svart. Rett i hånden penger heter det på fagspråket. Det skjer nemlig at eiere av store legitime firmaer liker litt små ikke legitime penger også. Hvem vet i grunnen hvor mye skinke som går på pizzaen, eller hvor mye ost som skal til før kundene klager? Hvor mange pizzaer går med til en Pizzabuffé?
Resultatet var at han på en eller annen måte klarte å bli uføretrygdet. De 12.000 kronene var økt sånn sakte og litt under inflasjonsnivå, og var blitt en liten tusenlapp til. Hver dag han jobbet, 4 dager i uka, fikk han 600 kroner i kontant betaling. Et godt tilskudd til hverdagen. Totalt sånn ca 10.000 kroner hver måned.
Hvilken jobb kunne han få som gav han 22.000 kroner i netto lønn?
Dersom han hadde forsøkt å finne på noe lovlig, hvor mye måtte han da redusere levestandarden sin?
Hvor mye koster det samfunnet at han skal leve på dette viset?
Dersom han blir tatt, risikerer han fengsel for trygdesvindel, fengsel for svart arbeid og straffeskatt for ikke oppgitt inntekt.
Hadde det vært mulig å ansette mannen,
uten at han skulle ha all verdens stillingsvern,
uten at arbeidsgiver skulle måtte betale sykepenger om han fikk dårlig rygg noen dager,
uten at det var 14% arbeidsgiveravgift,
og uten at halvparten av det man betalte han etter arbeidsgiveravgiften gikk bort i skatt,
da ville han kanskje hatt en vanlig jobb,
hatt stillingsvern,
ferie,
kredittverdighet,
kanskje til og med et ryddig liv og ei dame.
Nå forblir han en einstøing, uten en sjanse.
Med mindre han vil en tur i fengsel da.
Hvem vil vel det?
Dette er de rike SV og Arbeiderpartiet vil ta!
Dette er de kriminelle!
I mellomtiden sitter Mullah Krekar og ler!
Hvem hadde Marcus Thrane vært en forkjemper for, og hvem forsøker seg med falskt flagg?
Mr. Hung.
Et noe uheldg navn på en restaurant,
eller kanskje de søker et desperat kvinnelig marked,
eller et mindre heteroseksuellt marked?
Skulle det bare være Thailandsk mat de serverer,
slik skiltet kan indikere,
hva svarer man da på spørsmålet når restaurantøren spør om du likte maten?
- It was Well Hung!
Sitter i sofaen og ser Lov og Rett (Special Victims Unit). En serie som for lengst har brukt opp alle poengene sine. La oss kalle det passiv underholdning. Lyd og bilde som bryter med å sitte alene hjemme en søndagskveld. Passivt selskap.
På hyllen over fjernsynet står det 12 flasker godt brennevin. I kjøleskapet to six-packer med øl, og mer øl i skaphyllene. Godt øl. Amstel og San Miguel. Jeg er ikke øltørst. Ikke har jeg lyst på en liten whisky heller. Faktisk gikk jeg nettopp og skjenket meg glass god juice. Tropican tror jeg den het. På flaske. Tappet av Pepsico. Den koster 1,80 (euro) på butikken. En liter pils koster 0,59. Det er ikke prisen som avgjør valget mitt.
Jeg har venner som sliter med alkohol. Som aldri har en kasse øl i mer enn to dager. Som alltid drikker opp det de måtte ha. Med en gang. De blir knallfulle tidlig på kvelden. Stort sett blir de håpløse på byen. Mister mobilen sin. Bruker opp alle pengene de hadde med. De går ofte hjem med en blåveis eller et eller annet arr.
I min innbilling skyldes det at jeg ikke har noe fysisk avhengighetsforhold til alkohol. Jeg tror jeg kan drikke når det passer meg. Gjerne en øl til lunsjen, men slettes ikke hver dag. Dessuten kan jeg stoppe. Akkurat når jeg vil. Faktisk har jeg noen slike regler for situasjoner jeg stopper å drikke alkohol i. En av disse er om jeg blir sur, sint eller lei meg. En annen, dersom jeg ikke liker selskapet jeg er i, stedet jeg er på eller det som blir sagt.
Men jeg har drukket i dag. I 11 tiden, etter en dusj, gikk jeg en tur. Etter ca 3 km kom jeg til en fin liten cafe ved havet. Der satt det en kompis som hadde sent SMS og spurt om jeg kom ned en tur. I sosial ånd bestilte jeg det vi kaller ”una caña”.
Det ble to. Røverhistoriene fra gårsdagens barbesøk satt løst. Så måtte han hjem til madammen, og jeg besluttet å rusle strandpromenaden mot ett annet vannhull for så å gå hjem. I det hele en liten tur på rundt 8 kilometer. Med inntak av nesten en liter alkoholholdig drikke.
Jeg tviler på at jeg var beruset. I England kunne jeg har kjørt bil helt lovlig.
Tanken streifet meg likevel. Var jeg blitt sosialt avhengig av alkohol? Hvor går grensen for alkoholisme?
En kompis som har emigrert til Brasil brukte å si han var alkoholiker. Ikke fordi han drakk hver dag, men fordi han drakk flere ganger i måneden. Fordi han hele tiden tenkte på at han hadde lyst å gå ut å ta en pils. Fordi han måtte sette begrensninger på seg selv.
Høyt fungerende alkoholiker, brukte han å si.
Kanskje hadde han rett?
Hvor går de ulike grensene?
Når man har ruslet en tur,
og ting føles bra…
…er en god venn og en søndagspils fin å ha!
- Går det meg ille i livet, skal jeg begynne med veldedighet!
Han så rart på meg. Forstod ikke helt hva jeg mente. Han var en av disse dustene som trodde pengene som ble samlet inn gikk til gode formål.
- Du vet, det er god butikk å la speidere, frivillige og andre som jobber gratis samle inn penger for seg!
Nå ble han ennå mer forvirret. Selvsagt kunne han ofre en kveld i oktober for å gå med bøsse fra dør til dør. Det skulle bare mangle. Han som var heldig og ble født i verdens rikeste land. Landet der rikdommen ble pumpet opp fra havet. Hvor rikdommen var så stor den ble plassert i fond for fremtidige generasjoner.
- Har du tenkt på hvor pengene til Darfur blir av?
Spørsmålet var retorisk. Jeg viste han aldri hadde reflektert over det. Til tross for at han hadde brune øyne, ville man fort karakterisere han som en blåøyd person. En slik som trodde på det politikere, prester og velmenende mennesker sa til han. Det som stod i avisen var sant! Hvis ikke hadde de aldri giddet å trykke det!
- De går til mat. Til fordrevne mennesker. Mennesker som må bo i flyktningsleirer!
Det tok han noen minutter å finne ut hvordan han skulle svare. Han var ganske fornøyd. Alvorsskygger kom over ansiktet hans. Han så rett på meg og spurte: ”Du synes kanskje ikke vi skal være glad for at vi kan hjelpe?”
Det startet på barnehagen. Han hadde fått fortalt hvor heldige vi var som bodde i et demokratisk og fritt land. Et land der alle hadde et varmt hus, en god seng og en pute. Der vi fråtset i mat og luksus. Hvor det ikke var krig. Der alle brydde seg om hverandre.
Skoleverket hadde forklart hvordan det hele hang sammen. Grunnleggende faktum var nøye diskutert. Maktfordelingen forklart. Folket valgte sine representanter. Lovene fra Stortinget, den utøvende makt hos regjeringen og det frie rettsvesenet til å sørge for at alle fulgte spillereglene. En norsk sosialdemokratisk oppfinnelse. Årsaken til landets store lykke og velstand. Oljemilliarder var bare en bonus. En bonus vi kunne hvile på om det skulle komme dårligere tider.
Sannheten kunne ingen bestride. Media kunne daglig fortelle hvor grusomt folk i land som USA, Storbritannia og Spania ble behandlet. Dessuten kunne han stadig vekk lese om det herlige statlige helsesystemet i Norge og på Cuba. Noen ganger var det dype politiske kommentarartikler. Ofte om problemer langt borte. Problemer han som nordmann hadde løsningen på, men som statsmenn fra ulike imperialistiske land konspirerte for å profittere av.
Norge var den store fredsnasjonen. Landet som hadde fått i oppgave av Alfred Nobel å dele ut Fredsprisen. Selveste symbolet på ønsket om at alle skulle ha det bra. Nobel, som enkelte hevdet hadde funnet opp kruttet på nytt, hadde ønsket en tverrpolitisk komité. En gruppe mennesker som kunne komme sammen, legge uenigheter til side, og hedre den person eller organisasjon som hadde gjort mest for å bli som Norge.
- Du forstår disse pengene bare forverrer konfliktene?
Jeg måtte bare provosere. Jeg viste han aldri hadde reflektert over dette, langt mindre forstått at det kunne eksistere alternative sannheter til det hans lærerrinne, som for øvrig strøk i Fysikk på videregående, hadde fortalt han i flere år.
Han så rart på meg. Kanskje trodde han jeg hadde drukket. Hodet gikk oppgitt fra side til side. Så sukket han: ”Er du blitt FrP’er?”
Rasisme tålte han ikke. Egentlig trodde han ikke jeg var det. Men noen annen forklaring kunne han ikke komme på i farten. Tross alt var det bare rasister som motsatte seg fri innvandring og fri fordeling av norske midler til fattige i Afrika.
Jeg så på han. Spurte om å få noen minutter for å forklare. Han satte seg ned på en stol.
- Hvorfor tror du folk i Darfur sulter?
Han avbrøt. Det var selvsagt fordi det ikke vokste mat i ørkenen, og at væpnede bander raidet og ranet flyktningsleirene.
- Storbritannia har tilbudt seg å sende 5.000 soldater for å utrydde disse bandene. Hvorfor tror du det ikke skjer? Hvorfor tror du presidentdiktatoren i Sudan ikke vil ha hvite soldater i Afrika?
Han mente det skyltes kolonihistorien. Historien om briter som hadde utnyttet og misbrukt Afrika i tusener av år.
- Afrikanske problemer må løses av afrikanere!
Det hadde han hørt på TV. En eller annen viktig mann hadde sagt det. Han husket ikke hvem. Kanskje Nelson Mandela?
- Hvilken konflikt har afrikanerne klart å løse selv?
Nok et retorisk spørsmål. Han likte det ikke. Det her var rasisme. Nå ville han ikke høre mer. Han gjorde sterkt uttrykk for det, sa opp vennskapet på stedet og forlot meg før jeg rakk å fortelle han hvilken virkning det fikk at man måtte betale penger til opprørere for å få inn mat til disse flyktningsleirene. Fortelle at det var nettopp disse pengene som finansierte bandene som raidet, voldtok og drepte mennesker i den ytterste nød.
Tanken på hvilken reaksjon jeg ville fått om jeg forklarte hvordan pedofile prester, fete Ottar-damer og sinnssyke kontrollfreaker tilegnet seg midler fra fjernadoptering, utviklingsstøtte og undervisningsbistand for å få tilfredsstilt sine perverse behov var voldelige.
Kanskje like greit han gikk før han forstod sannheten.
Sannheten om at han hadde latt seg bedra.
Som resten av det norske folk!
En boikott av OL vil ikke påvirke Kinas politikk, sier enkelte egosentriske og selvforherligende idrettsfolk. Sportsidiotene støtter opp om sine idoler. Som en dum mobb nekter de å høre på irrasjonelle argumenter. De nekter å innse det er dårlig sportsånd å delta.
Kinesiske myndigheter er livredd. I land etter land har de møtt en motstand de ikke hadde forventet. En motstand de har truet og skutt sin egen befolkning for å slippe å høre. De er redd. Redde for sannheten.
I et desperat forsøk forsøker de å true (Dagbladet). Denne gangen med handelsboikott. Norge kan tape milliarder hevder de. Merk at det vil også Kina gjøre.
Jeg håper OL blir en fadese. Dessuten håper jeg det innleder en verdensomspennende boikott av diktaturet. En boikott som gjør at de må gi frihet og menneskeverd tilbake til sin befolkning.
Dette er kanskje vår største mulighet til å påvirke kina. La oss bruke den!
Nettet strammer seg. Det er gøy å være filmstjerner, men å måtte delta i en rekonstruksjon av det politiet mener var drapet på sin egen datter, gir verken positiv medieoppmerksomhet eller mer penger.
Som Dagbladet skriver, er det svært opprørende når ting det portugisiske politiet har basert etterforskingen sin på blir lekket. Særlig når det er tydelig at saken mot de er mye sterkere enn det britiske medier har ønsket å gi inntrykk av. Det blir spennende om paret reiser frivillig for å delta i en rettssak, eller om de må utleveres.
Det er mye som ikke stemmer i forklaringene fra foreldrene i Madeleinesaken. Selvsagt har politiet valgt å holde det meste for seg selv. Dersom det blir stort flere forsøk på å forhindre etterforskingen fra de siktede, er saken så alvorlig at den kan pådømmes i England.
Uansett, vi ser frem til å få høre hva som egentlig har foregått.
Det er torsdag formiddag. Den eneste dagen i måneden han gidder å stå opp før posten kommer, dagen da han vet utbetalingen kommer.
Han ser utover rommet. Hvorfor har han det så jævlig? Hvorfor har han ikke giddet å rydde opp! Han tenker, i dag skal jeg kjøpe ei tue og ei flaske grønnsåpe, vaskepulver og kanskje til og med tøymykner. Han stopper seg selv, nah, klærne blir rene, de trenger ikke lukte godt, han tenker han skipper tøymykneren. Han kan jo få to hele bokser øl for den prisen.
Det gjorde godt å reise seg opp å strekke seg. Faktisk følte han seg i god form. Sikkert fordi han la seg rett etter House i går. En serie han likte. Den minte han om hvordan han likte å takle vanskelige situasjoner og masete kolleger.
Bilmekanikker av utdannelse, men det var for kjedelig. Det var større ambisjoner som skulle tilfredsstilles i hans ungdom. Etter å ha prøvd seg med salg for et bilmagasin, viste det seg å være nettopp dette han kunne gjøre store penger på. Snart hadde han et eget firma, 22 ansatte selgere, 350 kvadrat lokale, sekretær, sentralborddame og vaskehjelp.
Pengene hadde tikket inn. Rubrikkannonser og merkevareannonser. Bilforhandlere over hele landet hadde lagt igjen flere titalls provisjonsmillioner i hans firma. 24 år gammel var han kongen i byen. Hus på 300 kvadratmeter. Vakker kone. 2 sinnssyke statusbiler og ei nyfødt datter.
I banken hadde de hatt troen på han. Han la frem planer om ekspansjon. Dersom han søkte på distriktsmidler, hadde en av hans gode selgere fortalt at hjemkommunen hans på Sunnmøre ville være en gunstig plass å utvide virksomheten. Der var det han gjorde. Etablerte en ny avdeling, med redusert arbeidsgiveravgift, nye flotte lokaler og parkeringsplasser til alle selgerne.
Aetat, som det het den gangen, var med. De sendte han 14 entusiastiske selgere fra et nedlagt fiskemottak. 100% lønnstilskudd de første 3 månedene. Hans eneste oppgave var å sørge for opplæring og fastlønn med bonusordning etter prøveperioden. Ikke bare hadde han nå sikret seg selv nye store inntekter, han hadde reddet ei forblåst vestlandsbygd og gitt fjorten familier nytt håp om et skikkelig liv.
Salget uteble. Denne nye salgslederen var vist udugelig. Han leide en liten leilighet selv, og dro ned for å sparke det i gang. Kanskje var det dialekten kundene ikke forstod, kanskje var det fordi det var kommet nye konkurrenter, kanskje var det fordi markedet var mettet, han viste ikke, men han solgte selv, selgerne ikke.
Det gikk ikke. Han måtte si de opp. Det var enkelt og greit ikke mulig å drive salgsfirma i en by for å finansiere det som skjedde i en annen bygd. På toppen av det hele: Noen av selgerne hadde jugd på seg salg. For å få bonusene sine, hadde de sagt tilbud som var sendt ut, var reelle salg. Det var først når kundene fikk inkassovarsel de ringte å sa ifra, lenge etter at annonsene hadde vært på trykk, hvilke avtaler som i virkeligheten var inngått.
Det får vel gå til skifteretten da, tenkte han. Heldigvis hadde han et aksjeselskap. Verken hus eller bil stod i fare. Han hadde jo kjerringa som nå var på vei med unge nummer 2, og selvsagt dattra på 4.
Han hadde tatt en rask titt på regnskapet. Likviditeten var ikke bra. Alt for mye utestående fordringer, alt for lite bankinnskudd. Lønnslista lå der, han tenkte, jeg får nå i det minste betale ut lønna til de som har mistet jobbene sine, så de ikke kan skylde på meg om de får betalingsvansker.
39 arbeidstakere. Sikkert gode mennesker. Ca 15.000 til hver. Nesten 600.000 i netto lønn. Han signerte, og fakset til banken. Skattetrekket og arbeidsgiveravgiften fikk han betale når kundene betalte.
Hvordan kunne han vite han nå hadde gjort seg skyldig i et underslag på nesten en halv million? Dommeren i Tingsretten hadde forståelse for han, og i formildende retning hadde han lagt vekt på at tiltalte ikke hadde hatt egen vinning på underslaget. Det forelå likevel rettspraksis som tilsa han måtte idømme tiltalte 18 måneders fengsel. 6 av disse ubetinget. Pengene måtte han også betale tilbake.
Der røyk huset, kjerringa og ungene. Straks kemneren sikret kravet ved pant, var skilsmissepapirene i orden. Et virkelig slag i trynet. Nå måtte han bare vente på å få komme inn å sone, før han kunne gjøre noe annet.
Egentlig var han ikke noe redd for å sone. 6 måneder å ligge på ryggen, lese bøker og slappe av, det hørtes nesten for godt ut til å være sant. En plass hadde han lest at de faktisk også hadde tv på cellene. Kanskje han skulle fått trenet seg opp igjen. Så kunne kjerringa angre på at hun stakk!
Det gikk nesten et år før han kom inn til soning. Det var faktisk omtrent like greit som han trodde. En del nye kompiser, litt nye historier og en helt ny kropp. Soning var ikke noe å frykte. Førstegangstjenesten var mye tøffere. Verre var det å komme ut.
Han husker han stod der, glad og prøveløslatt. Forpliktelse i livet: Melde seg for KIF om en måned. Mor og far kom og hentet han. Kjørte han hjem og lot han bo på gutterommet. Den hjemkomstmiddagen, den kom han aldri til å glemme!
Neste dag var det til banken. Nå skulle han rette opp i gamle synder, finne seg et lite lokale, og selge selv. Salg kunne han, men denne gangen, ingen ansatte! Kun inntekter. Ingen kostnader!
Banken hadde nærmest ringt politiet for å få han ut. De ville ikke ha noe med økonomisk kriminelle å gjøre. Selv hun som brukte å forsøke å selge han alt mulig rart, så ned når han forsøkte å prate til henne. Beklager, vi kan ikke hjelpe Dem, hadde de sagt. Før var de alltid på fornavn.
Et kommunalt lån fikk han, for å komme seg i gang. Nok til å leie en liten 2-roms sokkelleilighet en liten mil eller to fra byen. Telefon fikk han installert, og som en ekte grunder forsøkte han å få til salg fra hjemmet.
Inntektene hadde begynt å komme inn igjen. Nok til at det var mulig å skaffe seg et lite lokale på 50 kvadratmeter mot en bakgård. Noen velbrukte kontormøbler, en kaffetrakter og faks, hva mer trengte han? Litt selskap. Han fikk med seg en tidligere kollega og startet opp et ansvarlig selskap.
Det gikk ikke så ille. Ikke at han trodde det var mekanikerutdannelsen som gav han de gode salgsevnene, han var sikker på at det var personligheten og viljen. Kollegaen hadde ikke så verst resultater han heller.
Så kom det et rekommandert brev. Det forklarte i noe kompliserte ordelag at han hadde tegnet seg på en 5-års leiekontrakt i denne forblåste vestlandsbygden. I kontrakten hadde han stilt med selvskyldnerkausjon. Kommunens inkassoselskap hadde funnet hjemmel for å drive pengene inn fra han personlig.
800.000 kroner + renter og omkostninger. Sannelig ikke ille med tanke på at ordlyden han hadde lest var: ”ved opphør av virksomheten vil styrets medlemmer akseptere selskapets forpliktelser”. Han hadde vist vært enestyre.
Hva var vel vitsen med å jobbe, når absolutt alt man tjente forsvant? Ikke var der penger til å dekke telefonkostnad, ikke var der penger til å dekke buss til jobben, ikke var der penger til annet enn det han måtte ha.
Han ble kastet ut når han lå to måneder bak på husleien. Han flyttet frivillig. Det var jo forståelig at hun trengte leieinntekten hun som hadde huset. Kommunen hadde ingen leilighet til han, og mente han skulle bo sammen med alkoholikere og stoffmissbrukere på sovesal på Hospits. Etter 3 dager hadde han gått ned og forklart de at det ikke gikk.
De hadde innlosjert han på en 13 kvadratmeter hybel. Med seng og en 14 tommers TV. Det var omtrent det som var eget. Ellers var det felles toalett med 14 i gangen, felles bad, og felles kjøkken. Jovist, han hadde jo en egen hylle i kjøleskapet. Satte han noe der, var han viss på at en eller annen tomsing kom til å stjele det.
Det som var bra var vaskerommet. Der var det 4 vaskemaskiner og to tørketromler. Skulle man først vaske, kunne man vaske alt samtidig. Hvitt, farget, ull, sokker og truser. Ellers lå trusene og de skitne klærne i en haug under sengen hans.
Han så postbudet komme. Smatt på seg buksen, og gikk spendt ned for å se om pengene var kommet.
Han smilte til postbudet og spurte: ”Har du noe til meg i dag?”
Postbudet så på han og sukket: ”Nei, dessverre, det ser ut som de er en dag forsinket, igjen!”
Det var nesten som en tåre kom frem, men han holdt den tilbake. Postbudet hadde jo ikke noe skyld i det her. Ikke noe vits i å rope heller. -Neivell, snakkes i morgen, sa han. Gikk inn på rommet sitt, og tenkte: I morgen kommer de! En dag til uten mat går nok bra.
En mann slått ut av systemet.
En mann i Norge.
Året er 2008.
Han kunne se frem til Schrødingers Katt, et artig program,
forhåpentligvis sovnet han før Bye og Rønning.
Sulten.
VISA reklamerer stort med at de sponser OL i Beijing. Tenk å skryte av å støtte opp om et regime som konsekvent bryter menneskerettighetene. Forsøple merkevaret sitt med negative assosiasjoner. Profittere på uærlige ledere som holder sin befolkning nede.
Kanskje er det nettopp slik at VISA støtter opp om å begrense menneskers rettigheter?
Personlig tok jeg VISA-kortene mine og la i en skuffe. Der skal de få ligge til OL er ferdig. Kanskje skal de få ligge der for alltid.
Freedom is Priceless.
For the Weeks to Come, there’s MasterCard!
Herr Ås er en av de uansvarlige menneskene på kloden.
Han driter i naturen.
Ganske ofte også.
Herr Ås er nemlig full av drit!
Det skjer ganske ofte.
Eksempelvis når han er langt fra sivilisasjonen og vannklosetter. På fjelltur. Han finner seg et usjenert sted. Setter seg på huk og driter det han er god for. Forhåpentligvis har han også med seg dopapir eller siste utgave av Dagbla.
Resten kan dere tenke dere til selv.
(eksempel på hvordan siviliserte mennesker gjør fra seg)
Dommedag på Lademoen
Og det er kanskje like greit. Bilde tatt i Desember 2007.
- Jeg elsker deg!
Hun gikk beint på. Hver eneste gang. Mye kortere enn trosbekjennelsen. Enklere å si enn en avlatsbønn. Klart han ikke kunne orke å være sammen med henne lenger. Det skulle han fortelle, om en liten time. Etter han hadde kjørt henne en siste gang.
- Jeg synes du fortjener bedre!
Ordene han valgte hadde han brukt før. Hun skulle tro han faktisk gjorde det slutt for hennes del. Men først hadde han tatt en rask dusj. Nå skulle han hjem. Bytte sim-kort. Forhåpentligvis være kvitt maset han hadde holdt ut i 2 år.
For guds skyld, la det være en mann!
En slik slem mann, som påstår at å forlate unger alene i en leilighet, ikke er normalt.
En slik ekkel mann, som forfekter påstand om egoisme og omsorgssvikt.
En ulv, som er kritisk til uskyldige overklasseforeldre,
Som beskylder far og mor for omsorgssvikt og egoisme,
Som mener barn skal ha pass,
Som mener alkohol og tapas er på andreplass,
Som ikke tror på det søte, snille, pene mønstermennesket som har mistet sitt barn.
For guds skyld, la det være en stygg mann!
En slik grusom mann, som påstår at medieoppmerksomheten, ikke er vanlig.
En slik pervers person, som fremsetter påstand om opplagsjag og salgstall.
En hyene, som kritisk beskylder far og mor for krokodilletårer,
Som mener hykleriet er søkt,
Som mener nok er nok,
Som mener bilder i aviser og butikker er kynisk,
Som ikke tror disse søte, snille, pene kjøpmenn jager annet enn profitt.
For guds skyld, la det være en stygg og fæl mann!
Lei Madeleine McCann?
Var moren det også?
Jeg tror kanskje de fleste har fått nok av denne saken. Likevel spennende at Dagbladet tar opp artikkelen nå når vi alle har fått tenke litt på den. Kan det være disse mønsterforeldrene ikke var så snille som de har forsøkt å fortelle oss?
Det er bare to personer som er siktet i saken. Underlig nok får de mye medlidenhet. Hvorfor får ikke denne svensken den samme sympatien?
(Repost til glede for nye lesere)
Nr.: 66/2008
Dato: 16.05.2008
Kontaktperson: Kristin Halvorsen, telefon 55 54 41 10, mobil 555 52 331/Bjarne Håkon Hansen, telefon 555 5 41 37, mobil 555 5 42 43
BUNADSAKSJONEN 2008
17. mai 2008 skal NAV, Skatteetaten og Økokrim gjennomføre en landsomfattende operasjon for å avdekke utbredt skattesvik blant vanlige folk i Norge. Noen har tipset etatene om en utbredt praksis hvor bunader kjøpes privat helt uten at det beregnes merverdiavgift eller inntektsskatt av omsetningen.
Personer som ikke kan forevise kvittering og som nekter å oppgi fullt navn og foretaksnummer (evt. Fødselsnummer) på produsenten av klesdrakten vil bli bøtelagt og straffebeskattet for brudd på ligningsloven, skattebetalingsloven og merverdiavgiftloven. Dersom det viser seg at de også burde ha ansatt bunadsprodusenten, vil det også bli beregnet arbeidsgiveravgift av beløpet.
Det vil også bli foretatt kontroll mot selvangivelsene til syerskene. De som har mottatt penger svart kan påregne summarisk pådømt fengselsstraff og inndragelse av all fortjeneste.
SPERREFRIST: 18.05.2008
(Illustrasjonsbilde fra Wikipedia. 17. mai skal bunadssnylterne tas!)
La oss forby religion!
Forby spå telefoner og horoskop!
Få slutt på all løgn!
La oss forby politikere!
Forby alle som juger for å få makt!
Få frem den eneste sannhet!
La oss bli som Kina!
Forby boikott og protester!
Få hyllet våre sanne Guder.
Å stille spørsmål om Røkke kunne risikere straff dersom forbud mot betaling for sex var innført, nå som han har gitt sin kone 600.000.000 kroner var for sterk kost for nettredaksjonen i Dagbladet. Redaksjonen som gladlig godtar annonser for privatimport av russiske koner.
Bare en antydning om at Anne Grete Eidsvig ikke ville elske han like høyt om ingen penger hadde vært involvert, er en fornærmelse. Ikke bare en fornærmelse mot henne, men mot kvinnesaken og alle verdens seksuelt frigjorte kvinner. Kvinner kan man nemlig ikke kritisere eller stille spørsmålstegn ved.
Det er klart at en stor og viktig mann som Røkke skal slippe unna. Han er ingen horebukk. Han er en stor og viktig mann. En mann som enhver kvinne ville elske. Selv om han var en fattig sosialmottaker som knapt hadde råd til å spise seg mett.
Leve Dagbladet. Avisen som støtter opp om menneskeverdet, miljøet og sivilisasjonen, bare de tjener penger på det!
Er det lov å kalle slikt horeri?
(repost til glede for nye lesere)
Kjære King Kong Halvor,
Det er flott at du liker bloggen min, og du skal gjerne få forkaste ideen om at Kjell Magne Bondevik og Kristin Halvorsen hører hjemme på listen over Norges Ondeste Personer. Jeg lovte deg et svar på hvorfor Bondevik var blitt plassert på denne listen, og det skal du få. Jeg har rett og slett ikke tid til å gi deg et ordentlig svar på hvorfor Halvorsen er der, det ville blitt for omfattende.
Kjell Magne Bondevik er utdannet teolog og ordinert prest. Han kommer fra en innflytelsesrik familie av geistlige, og har vært statsminister i Norge i periodene 1997-2000 og 2001 til 2005. Sjelden liker jeg å gi Jens Stoltenberg rett, men når Soria-Moria erklæringen må reklamebyrået hans ha fortalt han det nå var riktig å fortelle folket hva en flertallsregjering var, Bondevik hadde nok ikke gleden av å kunne lede en slik en.
Den første flertallsregjeringen Bondevik deltok i, var som kirke- og undervisningsminister i regjeringen Willoch fra 1983 til 1986. Det kan nok diskuteres hva han fikk utrettet ved kongens bor i denne perioden, men økt fokus på kristendomsundervisning og forverring av situasjonen for unger som hadde alternativt livssyn husker jeg godt, jeg gikk nemlig i grunnskolen på den tiden. Uten å være skeptisk til at en viss undervisning i landets statsreligion er på sin plass i grunnskolen, tviler jeg på at fokus på pugging av salmevers og bibelsitater egentlig har særlig innhold utover å aktivisere elevene med lekser. Nå var jeg som sagt ganske ung den gangen og kan til nøds la den lokale rektors tolkning av mønsterplanen unnskylde kristne bordvers og nedlatende syn på annet den hetrofile kjernefamilien, som å si opp en undervisningsansatt på grunnlag av at han levde i et homofilt parforhold, til grunn.
Å lede en mindretallsregjering er selvsagt vinglete. Særlig når man selv sitter i vippeposisjonen og selger seg til det eller de partiene som støtter opp om enkeltsaker. Hovedsaken kanskje selv å beholde statsministerstolen.
I det ene øyeblikk predikeres avhold og måteholdenhet. I det andre drikkes congac og vin, sammen med overdådig mat og flotte selskap. Jesus ville personlig ha kasta han ut, og det er underlig ikke Gud lot lyn og torden slå ham i hjel! Det er mulig han hadde laget en særavtale med den allmektige, kanskje han hadde et eget rom hvor han kunne gå inn å prate med vår Herre og få avklart ting. Slik middelalderens konger og paver gjorde.
Store ord om mobbing, satsing på psykisk helse og fattigdomsbekjempelse den ene dagen. Den andre, fullstendig uten evne til å fokusere på ting som faktisk skaper disse situasjonene. Kredittkortselskapene og telefongigantenes ågervirksomhet. Inkassoselskapenes privatrettslige straffeidømmelsesmakt. Tvangsfullbyrdelseslovens urimelighet samt sosialkontorets umennesklige satser. Store ord om rusbekjempelse, ingen handling. Ved enkle politiske manøvrer, gjort i de land han til stadighet besøkte og sammenlignet vår herlighet med, kunne mye av dette vært løst uten å ha kostet skattebetalerne en krone.
Ikke bare manglet landet, den gang som nå, evne til å tilby sine innbyggere gode helsetilbud, vi var selverklært verdens rikeste. På samme måte som dagens regjering overhode ikke klarer å fokusere på offentlig sløsing og ineffektivitet feilet også hans regjering. Fokus var rettet på å sikre fremtidige pensjonsutbetalinger, ved å stasje oljeinntektene inn i et utenlandsk fondssystem, der kapitalen ble brukt til investeringer i politisk korrekte aksjer og ting man forventet skulle gi en god avkasting de neste 30 årene. I virkeligheten en satsning på amerikansk og europeisk industri og infrastruktur, fremfor satsing på tilsvarende i Norge.
Er å stjele fra de mange en mindre forbrytelse enn å stjele fra de få?
Er det en mindre forbrytelse å skape trafikkoffer gjennom manglende investeringer i veier og jernbane enn å sette en sprøyte med curasit?
Å være uenig om politikk er i seg selv ikke noe jeg dømmer folk for. Derimot når de går hen å bevilger 3 milliarder til Afrikas store Slakter rett før sin politiske avgang, kan man da kalle det å delta i folkemordet i Darfur? Burde man heller kalle det å forsøke å kjøpe seg stilling i FN-systemet? Korrupsjon?
Etter sin avgang ble det klart at han ikke kom til å få noen jobb i FN. De hadde vel fått nok av landet som tildelte verdens største terrorist Nobels fredspris. Nok av han lille mannen som gikk rundt og sa: ”I e den viktigste mannen i det rikeste landet i heile verden!”
Det går nemlig en grense for hvor mye skittprat internasjonale ledere har tid til å høre.
Såpeoperaen har nå kommet til episoden hvor han sitter og for offentlige midler og private bidrag (korrupsjon?) sitter og har et eget fredsinstitutt som ingen har hørt om. Han har plassert det i Oslo, sannsynligvis for å forsøke å gi det litt av den tyngden Alfred Nobels Fredspris hadde før den ble latterliggjort av venstreradikale hjernevaskede opportunister.
Mannen er i seg selv det beste argumentet som finnes for å beholde monarkiet. Som president, ser jeg for meg at han hadde flydd rundt hele den fattige verden og delt ut penger til pedofile prester, ville diktatorer, bombesprengende terrorister og hasjrøykende miljøvernere på heltid. Det uten at noen kunne ha hatt en kritisk gjennomgang som kongehuset får hver gang de finner på et lite sprell. President Bondevik ville utvilsomt fått levestandarden til Emiren av Brunei og Byråkratiet i det Hvite Hus til å virke nøysomt.
Jeg tror han helt klart fortjener å bli vurdert som en av de som har underslått mest fra det norske folk. Beklager om jeg knuste idolet ditt. Verden vil nemlig Bedras.
Det kan nå se ut som det norske oljefondet har tapt 4 milliarder på Islandske bank- og statsobligasjoner. Så langt.
Kunne de ikke heller ha gitt hver enkelt islending en kontant utbetaling på 12.000 norske kroner? Da hadde pengene, om ikke annet, kommet vanlige mennesker til gode.
Nå har Gordon Brown gått ut og sagt han vil vurdere en boikott av åpningsseremonien i Beijing. Godt. Jeg håper Jens Stoltenberg har reklamefolk som kan forklare han at det ville tatt seg bra ut om også han boikottet denne hykleriske begivenheten.
Hvorvidt vi kan forvente at idrettsutøverne har samvittighet og evne til å reflektere over hvilket regime de tar del i å feire, er jeg noe usikker på. Flere av de har garantert så lav moral at de uten videre fusker seg til seier ved ulike former for doping. Virkelig gode forbilder.
Nå er turen kommet til å la media vise hvor de står i saken. Jeg utfordrer alle de norske avisene, nettstedene og kringkastingsorganisasjonene til å boikotte samtlige idrettsarrangement under lekene.
Det er ikke lite hyklerisk å oppfordre andre til boikott, når man ikke gjør det selv.
Hansken er kastet!
- Jeg beundrer alle som arbeider frivillig i idrettslag, korps og andre frivillige organisasjoner, sier Jens Stoltenberg i et portrettintervju med Dagbladet. Et positivt intervju egnet til å skape positiv oppmerksomhet omkring landets statsminister.
Intervjuet tar opp hans dataspilling, fritidsinteresser og hans sviktende psyke. Anger and Behaviour Management er nettopp hva hovedpersonen i en av hans favorittserier, Tony Soprano, aldri klarer å innse han behøver. Dette til tross for jevnlige konsultasjoner med psykolog og sterk medisinering.
Kanskje er det slik at gjeng-, mafia- og statsledere må være litt i psykologisk ubalanse?
Med mindre rådgiverne er fullstendig inkompetente bør det være åpenbart at problemene i Norge ikke kan løses med penger alene. Det som må til er økt produksjon av varer og tjenester. Folk må igjen begynne å arbeide.
En upopulær ting å fortelle folket.
Neppe en stemmesanker.
Det er nok bedre å holde festtaler. Fortelle om hvor bra vi har det. Hvor rike vi er – og hvor koselig det er bo sammen med så mange hyggelige hobbitter.
En romersk senator foreslo å la alle slaver ha en felles uniform eller et felles gjenkjennelsesmerke. Forslaget ble avvist. Faren for slaveopprør ville øke dersom de kunne se hvor mange de var. Tenk hvilke konsekvenser det kunne påføre økonomien om de gikk sammen mot sine eiere.
I dag bærer de fleste slaver en felles uniform. Nå til dags tror folk de er frie. Nettopp derfor går de å bruker ekstra mye penger på å kjøpe sin egen uniform. Uniformen som har navn av typen Boss, Lacoste og Dolce & Gabbana.
Slaver er dumme mennesker. Mennesker som gladlig gir bort sine penger uten å få noen merverdi for det. Mennesker som gjør det andre sier de skal gjøre.
Hun hadde sagt det var slutt!
Han var en ordentlig dust.
To dager senere hadde hun sett han sammen med Ine.
Hun som bare var 16 og flørtet med alle!
Silje og Emilie hadde fortalt henne de hadde hørt,
hørt han var blitt sammen med den hora.
Det gjorde vondt i magen,
kunne han bare finne seg ei ny etter så kort tid?
Var hun ikke bra nok?
Det måtte ligge noe mer bak!
- Den flyfitta burde blitt voldtatt!
Forferdelig at slike fristinner skulle ta mennene fra de.
For mange år siden hadde jeg besøk av LOs sommerpatrulje. Det var en trivelig gutt og ei søt jente i begynnelsen av 20-årene og det første besøket var under cover for å undersøke hvilke arbeidsforhold min bedrift kunne tilby sommerarbeidende ungdom.
Det jeg så etter, var dyktige og kundevennlige personer. Personer som kunne selge mine produkter på en god og representativ måte. Av denne grunn ønsket jeg å trekke til meg de dyktigste, mest effektive, raskeste og tillitsvekkende personene jeg kunne få tak i. For å få disse, viste jeg det kun var en ting som måtte til: Gode betingelser.
I tillegg ønsket jeg at alle som var innom og søkte på jobb, skulle sitte igjen med et best mulig inntrykk av min virksomhet. På et eller annet tidspunkt kunne jeg kanskje få de som kunder. Alle søkere skulle behandles bra. Alle skulle få et lite informasjonshefte om jobben og hva firmaet gjorde.
Informasjonsheftet fortalte grundig hva jobben gikk ut på. Det bestod av 4 sider. Egentlig bare 3, med en pen forside på farget papir. Den første siden hadde en kort gjennomgang av hva vi gjorde og hvem som var våre kunder og konkurrenter. Neste side fortalte kort hvilke arbeidsoppgaver og betingelser. Den siste siden fortalte hvem vi så etter, og hvordan man skulle gå frem for å søke.
Søknader måtte leveres personlig. Det var en ting hun ene fra LO lurte på. Var det slik at vi kun gav pene personer jobb?
- Nei, på ingen måte.
- Årsaken til at jeg vil se søkerne, er at de første 2 minuttene man prater med noen, er den tiden man danner seg et førsteinntrykk på. Det er den tiden kundene bruker på å finne ut om de stoler på personen som selger et produkt. Dessuten får man avklart eventuelle spørsmål til søknaden umiddelbart.
Deretter pekte jeg over gaten og slo en liten vits: ”Men han på reklamebyrået i den brygga, han har ofte skolebesøk. Da skjer det ganske ofte disse småviktige damene på 12 stiller han kritiske spørsmål om reklamebransjens fokusering på kropp og sex. Noen ganger virker disse spørsmålene som om de er formet av læreren som er med, og da har han noen ganger hatt lyst å svare: Du vet, verden er slik at de som er pene og rike blir vellykkede og lykkelige, de andre blir lærere og parkeringsvakter og slikt! Han gjorde aldri det. For det solgte så dårlig.”
Hun lo litt og slo seg til ro med svaret og hadde ennå ikke avslørt sin identitet. Faktisk så det ut som hun hadde lyst på jobben, siden hun begynte å spørre om en del småting. Han så litt forvirret ut, men greit nok. Man kan ikke forvente at alle har den samme humoren som meg. Jeg takket begge for at de hadde kommet, og inviterte de begge til å komme innom med en søknad om de var interessert i jobben.
De kom innom noen dager etterpå og leverte søknader begge to. Jeg husket begge. På søknadene ble følgende notert på hennes: PLUSS: Kjapp, trivelig og utadvendt. MINUS: Kom innom sammen med en kompis. På hans, ingen kommentar.
Det kom mer enn 300 søkere. 250 var sikkert kvalifisert. 200 var sikkert godt egnet til jobben. Et luksusproblem.
Jeg kalte inn 10 stykker til intervju. LO-jenta var en av de 4 jeg ville ansette. Før jeg begynte å gi noen kurs og greier, brukte jeg alltid å kalle de inn på en liten samtale. En liten halvtime for å gå gjennom arbeidskontrakt, arbeidstider, vaktlister og registrerte nødvendige opplysninger, fortelle om skattekort/frikort samt dele ut en kopi av personalhåndboken.
Hun kom alene på dette møtet. Jeg hadde satt av en liten halvtime. Det var nesten som hun var forundret over at dette ble gjort. Jeg forklarte henne enkelt: Arbeidskontrakten er egentlig min garanti. Hva om du plutselig detter ned trappen og skader deg? Hvordan skal jeg rettferdiggjøre for forsikringsselskapet mitt at du er ansatt uten noen kontrakt? Dessuten regulerer den hvilke plikter og rettigheter du har, så da vet begge parter hvordan vi skal forholde oss.
Deretter en kort gjennomgang av sikkerhetsrutinene, arbeidsreglementet, varslingsplikten ved fravær og andre ting som kunne være vesentlig. Til slutt kom det alvorlige spørsmålet: Så er du klar til å møte for opplæring og starte å jobbe?
- Nei, hun var der bare for å sjekke om jeg gjorde jobben min.
Det gikk opp for meg. Hun var en slik selvoppnevnt undercover geriljaperson. En LO betalte for å lage vansker for andre folk. Jeg smilte til henne. Fortalte henne at hun måtte velge, enten jobbe hos meg, eller hos LOs sommerpatrulje. Hun så litt flau ut, men forstod at det eneste ærbare valget ville være å si fra seg jobben jeg hadde tilbudt henne. Jeg nevnte selvsagt ingenting om at det var min tid hun hadde brukt, og andre søkere hun hadde fortrengt.
Heldigvis var det flere som var aktuelle, og takket være denne halvtimen slapp jeg å være underbemannet den første delen av sommeren. Uten dette ansettelsesmøtet, hadde jeg risikert å tape penger på det.
Jeg håper hun er like opptatt av arbeidernes rettigheter nå. Særlig nå som det viser seg at de ansatte i Arbeideravisa, en avis hvor fagforeningen er representert både i styret og på eiersiden, ikke har hatt arbeidskontrakter. Jeg forventer de ansvarlige holdes til ansvar, ikke bare økonomisk, men også gjennom tydeliggjøring av hykleriet i media.
Når ikke LO klarer å være en seriøs arbeidsgiver, hvordan kan de da forvente at andre skal klare det?
Å sammenligne Londonpolitiets utmerkede håndtering av demonstrasjoner mot Kina-OL med kinesernes håndtering av demonstranter i Tibet og på den himmelske freds plass, blir like underlig som å sammenligne Trondheimspolitiets innsats for avvikling av 17. mai med Rinnanbanden.
Kanskje mener man pressen i vesten også har de samme vilkår som pressen i Kina. Dersom en eneste person hadde blitt drept under demonstrasjonene, forblir det min oppfatting at det ville fått et alvorlig politisk og rettslig etterspill.
Det er sjelden jeg oppfordrer folk til å se mer fotball. Lettvekterargumentene fra Dr. Polit. Selliaas ved NUPI kan sette meg i den situasjonen. Såfremt han ikke er blitt alvorlig feilsitert i Dagbladet, håper jeg virkelig han ikke er representativ for den kompetansen hans arbeidsgiver er ment å fremskaffe. Dette minner mer om nivået hos en yrkesdemonstrerende raddis som kun stiller seg i minibankkø søndagsnetter fordi han tror det er en demonstrasjon som gir mulighet for konfrontasjon med ordensmakten.
Jeg foreslår at vedkommende umiddelbart forfremmes til sportskommentator for TV3.
- Er du dum eller?
- Dersom det er noe lurt du skal starte opp med, er det klart noen har gjort det før!
Hun var irritert. Nok en slik idiot som tror han kunne noe som ringte for å spørre hvordan han skulle registrere seg i merverdiavgiftsmanntalet. Han kunne neppe være særlig smart. Det var jo åpenbart. Hver dag satt hun jo å behandlet disse søknadene. Etter denne samordningen av blanketter hos Brønnøysund burde det ikke være noe problem.
Vagt kunne hun erindre hvordan ting var før denne nye registreringsmeldingen. Man sendte separate søknader til de separate registrene. Hadde ulike nummer for merverdiavgifts, arbeidsgiveravgifts og foretaksregistret. Egentlig ikke noen nyvinning dette med felles organisasjonsnummer heller. Det var fremdeles forskjellige register som ikke pratet med hverandre. Godt. En fin måte å sikre arbeidsplassene på. Dessuten skapte det noen arbeidsplasser i det private å måtte forholde seg og korrespondere med de ulike registrene.
Elektronisk innlevering. Greit nok. Det måtte fremdeles godkjennes enkeltvis. Så hun var ikke redd for noen nedbemanning. Etaten var en sikker arbeidsplass. Et sted for verdiskapning og beskatting av de som allerede hadde alt for mye.
Forrige personalmøte hadde hun kommet med årets mest populære forslag. De skulle gå til anskaffelse av en slik moderne kaffemaskin i gangen. Hun hadde brukt noen dager på å funnet en fin modell, med myntpåkast, slik at man slapp å administrere den gamle ordningen med å putte tyve kroner uken i et syltetøysglass for å spleise på avdelingens pulverkaffe.
Hun og Gyda hadde vært ganske irritert på de som åpenbart drakk mer kaffe enn andre. De som trakk opp kostnaden pr kopp. Som brukte alt for mye fløtepulver i den. Dessuten hadde de hørt det var enkelte i det private, som fikk helt gratis kaffe på jobb. Det burde innføres en egen kaffeskatt for slike. En avgift som gjorde at de ikke kunne holde på å subsidiere ansatte.
Dette var utrolig. Han på andre enden av telefonen drev på å artikulerte om hvor negativ hun hadde vært. Han påstod hun var en av de som hindret nyskaping og utvikling i landet. Frekke fan! Nå skulle hun fortelle han hva hun mente:
- Nei, skal du holde på slik, får jeg nesten bare anbefale deg å gi opp forretningene! Folk som ikke forstår sin plass i samfunnet burde virkelig få hjelp. Det er rart sånne som deg ikke ble fanget opp i skoleverket!
Den unge mannen på andre enden nærmest eksploderte. Hun lo godt inni seg. Nå hadde hun nesten knekt han. Like greit å få sendt han et skjema. Veiledning kunne han nok ikke forvente seg. Blankettens side 2 viste hun selv hvor uforståelig og kryptisk en ung mann ville mene var.
Hun spurte stramt hvor hun skulle sende blanketten. Han var så oppgitt nå at hun fikk navnet på det nyregistrerte firmaet hans, deretter postboksadressen. Hun fortalte hun skulle legge blanketten i posten. Han takket å la på. Lite viste han at hun også skrev en liten gul lapp, som hun puttet i dagboken sin 3 måneder frem i tid. Tips om grundig bokettersyn stod det på den. Hun tenkte det var like greit denne slyngelen fikk gjennomgå: Tenk å kalle henne en unyttig byråkrat som økte kostnadene på offentlige tjenester! Hun gjorde jo bare jobben sin.
Om noen måneder skulle hun om ikke annet være sikker på at han gjorde den. Om han mot formodning gjorde det, laget hun en lapp til, som hun plasserte 8 måneder frem i tid. Så lenge kunne han umulig klare å holde ut.
Hun skulle le rått når han måtte i skifteretten!
Hun logget på dagbladet.no og måtte le litt. Unni Askeland hadde klart å lure Nasjonalmuseet til å kjøpe bilder for 600.000 i februar. Dagbladet hadde en stor reportasje. Denne lettere sinnsforvirrede kunstneren hevdet janteloven var det eneste som var sterkere enn kjønnsdriften i Norge var misunnelse. Og dette fra en halvgal middelaldrende raritet. Denne Askeland burde holde kjeft og være fornøyd med å få lov til å bo i verdens rikeste land. Og hvis ikke, kunne hun emigrere. Til Romania, Jemen eller et annet sted hvor hun sikkert kunne leve ut sine syke fantasier.
Nå var det tid for kaffe!
Seksualdriften måtte være minst like overdrevet som Janteloven. Nå viste hun hva hun skulle prate med de andre om. Hun skulle prate om Askelands fokus på seksualitet. Misunnelsen kunne ikke være så stor i et land som hadde gitt henne 600.000 for noe dritt enhver nok kunne få til å produsere. Det var nok seksualdriften hennes som var problemet. Garantert.
Med stort spetakkel og voldsomme ambisjoner ble Arbeideravisa gjenfødt. Den selvoppnevnte overdommeren i Trondheim Bystyre, RV-mannen Arne Byrkjeflot, var styreformann og initiativtaker, og hadde Fagbevegelsen i Trondheim som største eier.
Driften skulle baseres på salg av ukentlig papirutgave og reklameplass. For å gå rundt var den avhengig av å selge 4400 aviser i uken. Ikke spesielt mye i Trondheim, en by med 165.000 innbyggere.
Likevel etter bare 4-måneders drift gir eierne opp. Det er vanskelig å ikke være enig med leder for Trondhjems Journalistforening, Knut Okkenhaug, i at det er vanskelig å oppfatte fagbevegelsen som en seriøs aviseier. Det tar enkelt og greit lengre tid (mer penger) å innarbeide et produkt. Særlig et avisprodukt som ikke på noen som helst måte så internett som en markedsføringskanal.
Dette føyer seg inn i rekken av hykleriske handlinger fra arbeiderbevegelsen. Kanskje ikke så graverende som Valla saken, men likevel. De er flinke til å kritisere andre, ikke fult så flinke til å være bedre selv.
En slave får mat, husly og til og med lov til å forplante seg.
En slave må gjøre som han får beskjed om,
hvis ikke blir det pisk!
En borger får mat, husly og til og med lov til å forplante seg.
En borger må gjøre som han får beskjed om,
hvis ikke blir det pisk!
Skal vi noen gang bli fri?
På pubben, her en dag, var det ei på 16 som fortalte hun skulle ned i rundkjøringen og se hvem som stoppet opp om hun vinket og latet som hun var hore.
Jeg spurte om hun trodde de tjente godt!
Hun svarte: Ja, jeg har hørt de kan få 50 euro bare for å suge en kis!!
Jeg spurte: Så du ville suge en kis for 50 euro!
Hun svarte: Klart, og om det var en stygging, kunne jeg jo bare si 500!
Jeg spurte: Om det var en pen en da, en kjekking på utdrikkingslag med kompiser, på 22, hadde han kunnet prutet ned til 20?
Hun svarte: Helt klart. Og for 30 hadde jeg tatt kompisen også!
Jeg spurte henne: Hva om det er en wannabee hallik som stopper, og som banker deg, og krever 1000 euro om dagen fra deg?
Hun forstod hun var 16 år.
Den massive suksessen med J. K. Rowlings «Harry Potter»-serie, har skapt vansker for resten av bokbransjen. Nå forsøker andre forfattere å kopiere suksessen, noe som kan skape dårligere barne- og ungdomslitteratur, sier litteraturprofessor Antonio Faeti til Vårt Land.
Mer feil kan han ikke ta!
Drømmen om penger, og ikke den brillekledde hovedpersonens magiske krefter, er nok det som forhekser og forvandler de pretensiøse forfatterne til plagiatører.
Uten å ha leste en eneste bok, tror jeg Harry Potter har lært en hel generasjon hvor forskjellig en bokopplevelse er fra en filmopplevelse. Dessuten har det fått mange som ellers ikke ville giddet å lese bøker til å lære seg å lese godt og hurtig.
Stort dårligere enn Hardy-guttene jeg leste som liten, kan det neppe være. La folk lese det de vil. Da våkner interessen for bøker, noe som til slutt skaper marked for både bred og smal litteratur.
For øvrig tror jeg det er drømmen om penger, og ikke hovedpersonens magiske krefter, som forhekser de pretensiøse forfatterplagiatørene.
Dersom de hemmelige tjenestene tok Prinsesse Diana av dage, hva skulle da hindre de fra å manipulere resultatene i en etterforskning eller rettssak? For øvrig ville jeg ikke bli særlig forbauset om vi om 40 år hører hva som egentlig skjedde.
Virkeligheten kan kanskje ha noe med Dianas engasjement mot den britiske stats interesser. Hva ville norske myndigheter gjort om Mette Marit stod frem og feiret utagerende at en norsk soldat var drept i Afghanistan? Hun hadde neppe gjort monarkiet noen tjeneste.
Naive og dumme mennesker kritiserer bruk av landeminer og klasebomber. Krig er en væpnet konflikt mellom to parter. I slike situasjoner risikerer man at noen blir skadet eller drept.
I et meget godt leserinnlegg i Dagbladet fokuserer 10. klassingen Gunn Alvhild Hovland på direkte konsekvenser ved det kostbare Kunnskapsløftet. Innlegget taler for seg selv og går i korthet ut på hennes reaksjon på tidssløsingen og ”lekingen” som foregår i skolen.
For å være 15/16 år synes jeg hun er meget reflektert over politikernes valgflesk. Man skulle nesten tro hun hadde fått snusen i politikernes billige forsøk på å skape merkevarer som Det norske hus. Ord man slenger ut for å selge politiske ideer uten å diskutere innholdet konkret.
En ekte arbeiderpartislave må også være skuffet over at hjernevaskingen skolen er ment å utføre ikke har fungert på denne unge kvinnen. Hun presenterer en egen gjennomtenkt mening, og ikke den virkelighet skolen har lært henne til å tro hun lever i.
Den norske skole kommer snart til å bringe frem en generasjon kloner av Trond Giske og Bjarne Håkon Hansen. Sikkert nyttige for Arbeiderpartistaten. Rekruttering ved å gjennomføre fornuftig politikk ser ikke ut til å være noe alternativ.
St. Olavs Hospital i Trondheim fremprovoserer tidligere fødsler ved å anbefale (tvinge?) de fødende til å ta hormoner. Årsaken er enkel: Grunnet nedskjæringer har man valgt å stenge den ene fødestua klokken 20.
Hvilke konsekvenser hormonbehandling får for barnet og den fødende har jeg ikke kompetanse til å uttale meg om. 
Jeg ser likevel for meg at jeg leser en eller annen rapport om 20 år som sier det har fremprovosert et eller annet syndrom. Neppe noe alvorlig. Får vi håpe.
Det jeg kan kommentere, er at vi for 30 år siden, før oljeinntektene strømmet inn og da folk fremdeles forstod det var arbeid som skapte varer og tjenestenester. Den gangen var det også nok med en inntekt for å forsørge en familie.
Så fattige er vi blitt.
For guds skyld, la det være en mann!
En slik slem mann, som påstår at å forlate unger alene i en leilighet, ikke er normalt.
En slik ekkel mann, som forfekter påstand om egoisme og omsorgssvikt.
En ulv, som er kritisk til uskyldige overklasseforeldre,
Som beskylder far og mor for omsorgssvikt og egoisme,
Som mener barn skal ha pass,
Som mener alkohol og tapas er på andreplass,
Som ikke tror på det søte, snille, pene mønstermennesket som har mistet sitt barn.
For guds skyld, la det være en stygg mann!
En slik grusom mann, som påstår at medieoppmerksomheten, ikke er vanlig.
En slik pervers person, som fremsetter påstand om opplagsjag og salgstall.
En hyene, som kritisk beskylder far og mor for krokodilletårer,
Som mener hykleriet er søkt,
Som mener nok er nok,
Som mener bilder i aviser og butikker er kynisk,
Som ikke tror disse søte, snille, pene kjøpmenn jager annet enn profitt.
For guds skyld, la det være en stygg og fæl mann!
Profilen hun har lagt ut er kjempebra.
14 år, driver med ridning og greier.
Lei av skolen er hun, akkurat som han,
og hun synes han er kjempepen!
Han har pratet med henne i flere uker.
De møttes først de på Nettby,
en slik kul nettjeneste som er laget for at
ungdomer skal bli kjent med hverandre.
Etterpå har det vært stort sett MSN.
Kryptert MSN.
Slik at foreldrene hennes ikke finner ut hva
De har pratet om.
De er litt konservative nemlig,
Så hun har ikke noe nettkamera.
Han har selvsagt vist henne
det som kan vises frem.
Tatt pushups foran kameraet,
og vist henne det verken mor eller far skal vite om.
Ganske så imponert har hun vært.
Hun er jo akkurat som han!
Drømmedama, kåt som få.
Krigeren i buksa vokser og vokser
bare han tenker på denne herligheten.
Han er året eldre,
men han har fortalt mor og far om henne.
Selvsagt har han utelatt de detaljene de
ikke har noe med,
de synes hun virker som ei koselig jente.
I kveld skal han møte henne.
Hun er på ridestevne i byen.
Det er ferdig klokken 16,
Etter det er det hjem på hotellet å få skifta.
Så skal faen hennes komme å hente han.
De har avtalt å møtes ved
Bussholdeplassen bortenfor Statoil.
Han skal ha på seg to reflekser,
Litt teit, men da kjenner faren hennes han igjen.
Det står en del folk på bussholdeplassen.
Bussen kommer, alle går på.
Han blir ståendes å vente.
Så kommer det en bil.
Den stopper.
-Tormod, er det du som står her?
Spør sjåføren.
Han nikker ivrig.
Du får sette deg inn
så skal jeg kjøre deg, sier mannen i bilen.
Det til gangs,
men ikke slik Tormod forventet.
Nyheten slippes midt på natten. Det er enighet i regjeringen. Boikott av OL-åpningen er uaktuelt. Jens Stoltenberg har talt. Nyheten når ingen førsteside, men nevnes så vidt i Dagbladets nettutgave.
Det er greit å vite at menneskerettigheter, moral og samvittighet må vike når det er snakk om en idrettsfest for pamper og grådige idrettsutøvere. Kanskje bør man gå så langt som å gjenta George Bushs forklaring på Krigen mot Terror: ”Enten er dere for oss, ellers så er dere mot oss!”
Jeg tar det hele som et tegn på hva disse menneskene [i regjeringen] egentlig står for: Egoisme, hykleri og løgn.
Ost er godt.
Jeg spiser det uansett hvor mange kalorier den måtte ha, og uansett om man kan argumentere for at den fremdeles er levende. Den smaker godt!
Lukten når den står og godgjør seg i stekepannen er nesten tortur.
Men all lidelse er tilgitt. Med poteter, erter, surkål og bernesaus smaker det himmelsk!
Kan det være at religiøse ledere for enkelte religioner ville ha alt svinekjøttet selv?
Det skjer hele tiden.
De byr seg frem. Er pågående og plagsomme.
Fryktelige tøser som kun er ute etter en ting: SEX!
Jeg blir usikker å begriper ikke hvordan jeg skal takle de!
Sier jeg nei, kan de få psykologiske problemer.
Ikke ville de ha noe å skryte av heller.
Kristin Halvorsen er nok en gang på kollisjonskurs med sin regjeringssjef, skal man tro Dagbladet. Hun mener, som statsmannen Giske, en boikott av OL-åpningen bør vurderes, og argumenterer sterkt for at virkemidler som måtte tjene menneskerettighetene i Kina på best mulig måte, benyttes.
Svakt! Dersom det virkelig var snakk om å gjøre noe, ville man umiddelbart gitt beskjed om at alle norske idrettsutøvere skulle boikotte arrangementet. Det var en grunn til at OL i 1940 og 1944 ble avlyst. Hadde man vist hva som kom til å skje, ville man nok avlyst 1936 også.
Ennå svakere at en kvinne som ikke respekterer menneskets rett til egne valg forsøker å slå politisk mynt på fascist regimet i Kina. Hun ønsker jo den samme politiske føringen i Norge.
Dette er like hyklerisk som å gå til valg på saker man vet ikke kan gjennomføres. Like hyklerisk som IKKE å gi momsfritak på privatimport under 1000 kroner. Like hyklerisk som ikke å gå av når løftet om full barnehagedekning og tak på egenandeler ikke ble nådd. Like hyklerisk som å ville straffe kakekastere som rammer seg selv, men ikke andre. Like hyklerisk som å tro man kan vedta at alle skal være lykkelige.
Kristin Halvorsen ser ingen problemer med å la oljefondet investere 15 milliarder kroner i Kina.
Kristin Halvorsen, om du leser dette: Du er et virkelig dårlig menneske!
Rope og synge i kor!
Fortelle hvor gode vi er!
Slå alle!
Være best!
Det er gøy å være heiagjeng!
-
Selv om vi tapte kampen!
Dommeren har skylda!
Vi er best!
Vi burde vunnet!
Det er gøy å være heiagjeng!
-
Selv om det ble 7-0!
Reglene var feige!
Laget det er oss!
Avisen skriver bare tull!
Det er gøy å være heiagjeng!
-
Folk fryser og er syke!
Det er deres egen feil!
De klager!
Hvorfor ikke heller nyte?
Det er gøyere å være heiagjeng!
-
Norge, Norge gå nå på
Spark dem i balla
Å værra rå!
HURRRAAAAAA!
- Du mener noe annet enn meg. Du presenterer fakta på en annen måte enn det mine forbilder gjør. Du må være dum! Du må ta feil!
- Dersom det du sier er riktig, er mye av det jeg sier feil. Jeg kan ikke ta feil. Jeg skriver nemlig mye om krig og fred og religion og sånne ting. Sånne ting som jeg vet mye bedre enn alle andre!
Hun viste ikke bedre. Så enkelt var hennes verden. Så enkel var hun. Dum.
Frukten fra kunnskapens tre holdt hun seg unna.
Jeg går så lei! Så utrolig lei disse dumme menneskene som tror verdier kan vedtas. Mennesker som er så dumme at de tror ting er gratis. Som tror pensjon, sykepenger og feriepenger er et velferdsgode. Disse som ikke forstår hvordan ting henger sammen!
Gratis sykehus i Norge? Gratis skoler? Gratis veier?
Nei! Det finnes ikke. Alt må betales. Alt må skapes.
Selv hjernevaskingen Arbeiderpartistaten nesten har klart å gjennomføre koster penger.
Her er noen eksempler på hva som egentlig skjer:
Pensjon
Pensjon er penger som er spart opp gjennom et langt liv. Noe man har betalt inn til det offentlige. Dessverre har det offentlige underslått disse pengene, slik at man ikke får tilbake det man har betalt inn. Underslag er straffbart i Norge. Politikere som har tatt disse pengene MÅ stilles til straffeansvar!
Feriepenger
Feriepenger er penger som arbeidsgiver sparer for sine ansatte. Det er penger som blir utbetalt fordi man ikke stoler på at arbeidstakere er i stand til å spare penger til ferien sin. Denne umyndiggjøringen medfører at arbeidstaker får renteinntekter og at man ved eksempelvis konkurs risikerer at pengene er borte. I sistnevnte tilfelle blir arbeidsgiver stilt til ansvar. Han får et straffeansvar!
Sykepenger
Sykepenger er penger arbeidsgiver må sette av for sine ansatte. Det er penger han må betale ut dersom den ansatte ikke kan komme på jobb på grunn av sykdom. Årsaken er at man ikke stoler på at ansatte er i stand til å sette av penger selv for å dekke sykdom. Siden det hele går på statistikk vet arbeidsgiver sånn ca hvor mye penger som må settes av. Dersom det er mye mer, kan han få refusjon fra trygdekontoret, hvor den ansatte har betalt inn skattepenger til å dekke dette. Har man ikke jobbet nok, har man ikke rett på sykepenger.
Gratis sykehus
Det er selvsagt ikke gratis. De som arbeider der får lønninger. Medisiner må kjøpes inn. Kompetanse må bygges opp. Bygg må vedlikeholdes. Spørsmålet man må stille seg er hvor mye av skattepengene brukes til dette, og hvor mye får man tilbake. Gratis? Vi betaler veldig mye for det i Norge. Noen (som jeg) vil hevde vi ikke får valuta for pengene vi bruker. Det samme gjelder skoler, veier, jernbaner, aldershjem med videre.
Verdier må skapes.
Oljepengene brukes ikke i Norge, de spekuleres bort på børsen.
Penger er et begrep vanlige mennesker forholder seg til. De betyr ingenting. Det som betyr noe er hvor mye man får for pengene sine. Dersom ting er dyrt i Norge, betyr det at vi får LITE for pengene våre.
Den eneste måten å øke velstanden i landet på er å produsere flere varer og tjenester. Noen tjenester kan kjøpes fra utlandet (med for eksempel oljepenger), men så lenge vi ikke får riktig mengde varer/tjenester i retur er det ikke verdt det.
For øvrig vil jeg referere til mitt innlegg om Andeby tidligere i dag.
Etter å ha lest om Fyrtårnet Adolphs fryktelige barndom, tenker jeg med skrekk på hvordan dagens ungdom må ha det. Alt var nemlig mye bedre før!
Det som gjør en blogg så spennende, er forfatterens mulighet til å lage den akkurat slik vedkommende vil. Noen blogger inneholder tunge analyser som kun noen ganske få er interessert i, andre bilder, vitser og historier som fenger mengden. Vi kan lese de som skriver dagbok, de som skriver tanker, de som er samfunnskritisk og de som omfavner velferdsstaten.
Alle litterære former er presentert. Alle interesseområder er representert. Smalt og bredt. Det er noe for alle, og er du ikke forndøyd kan du lage din helt egne vri. Faktisk kan du gjøre det om du synes alle andre bare legger ut skit også.
Vi har alle favoritter. Vi har alle preferanser.
Personlig tror jeg nettopp det er variasjonen som gjør at jeg gidder å lese.
Hurra for mangfoldet!!!
Hun sukker. Det har vært en lang dag. Inkassoselskapet, et av Norges største, kjørte henne hardt. 7 timer! Hver dag! Jatte og jatte med disse skyldnerne. Disse virkelige taperne! Folk som ikke forstod at regninger måtte betales i tide!
Reglene er klare, tenkte hun. At jeg ringer to dager før tungt salær kan legges på? At de banner og forklarer at utbetalingen, lønnen eller trygden, først kommer ei uke etter den fristen? Det forklarer hvor dårlig styring de har på økonomien sin!
Som medlem av både dyrevernsforbundet og sosialistisk venstreparti syntes hun besteborgere som henne skulle hatt bedre betalt. Tenk å måtte sitte daglig å bruke tid på disse idiotene som har gått på dårlige tilbud fra både mobil- og kredittkortselskaper. Hun ville aldri ha satt seg i en slik situasjon. Det var sikkert å vist.
Dyrt med salærer? Selvsagt! De burde vel forstå at den eneste måten å hindre de i å bruke penger de ikke har, er å straffe de med ekstra utgifter. Disse løgnaktige debitorene! Fryktelige mennesker som hevdet de ikke hadde forstått betingelsene. Hevdet selgeren var mest opptatt av å gi de telefonene, få underskriften for så å betjene neste kunde. Helt uten å vise side 19 i kontraktsvilkårene der misligholdsklausulene stod. Uhørt!
Heldigvis fantes det slike som henne. Som uten lov og dom kunne bestemme at slike mennesker skulle ilegges straff. Heldigvis hadde inkassoloven åpnet for en kort og effektiv utenomrettslig prosess. En straff der hun alene, uten å måtte ta hensyn til andre forhold på skyldnerens side, var fullmektiget å bestemme.
Loven var hun fornøyd med. Den var rettferdig og enkel å forholde seg til. Hun hadde gjort sitt for det. Hun som stemte SV. Partiet som reflekterte og tok hensyn til de svake.
Straffen hun ila, var det Lisa på 13 som fikk. Datter av en som lot seg overtale til å kjøpe mobiltelefon med gunstig abonnement til hele familien. En tosk. En taper. En mann som brakte ulykke.
Lisa hadde meldt seg på et korpsseminar. Der skulle hun øve på fløytesolo. Fløytesolo som skulle fremføres sammen med andre korpsmusikanter helt fra Levanger. De skulle reise ned dit, overnate på skolen, spille musikk og ha det gøy.
Dessuten skulle Tore være med. Tore var to år eldre enn henne. Moren hans hadde gitt han 500 kroner, så han kunne ta med seg Lisa å spandere pizza etter øvelsen. Han og henne! Tenk hvor gøy det kunne ha blitt!
Men nei, hun måtte nok avlyse. Ringe turkomitélederen å fortelle at hun måtte være hjemme å passe lillesøster. Fortelle at mamma var blitt syk. Si at pappa skulle på kurs. Lyve. Noen kvittering på betalt seminaravgift med stempel fra banken, kunne hun nok ikke vise frem. Alle måtte vise den før de fikk gå på bussen! Verst var det likevel å ringe. Lisa hatet å lyve. Hun fikk en ekkel klump i magen når hun måtte gjøre det.
Alle vennene hennes skulle dra. Surt. Kjeft kom hun til å få også. Ikke direkte, men hun viste dirigenten før neste seminar kom til å si: ”Dere må huske påmeldingen er bindene! De som skriver seg på listen, må betale!”
Deretter nytter det ikke å la være å skrive seg på lista. Det blir for flaut. Da vil jo alle forstå at hun er fra en fattig familie.
Av og til spør folk om far. De lurer på hva han skal ta seg til, nå som de ansatte ved papirfabrikken er permittert. Hun bruker å svare hun ikke vet. Deretter forteller hun de at han har hatt vondt i ryggen i det siste, så kanskje han må på attføring. Noen ganger har hun inntrykk av at folk ler inni seg når de hører det. Hun vet det bare er innbilling. Det er da vel ingen som er så ondskapsfulle.
Papirfabrikken skal legges ned. All produksjon er flyttet til Canada. Strøm og arbeidskraft ble for dyrt i Norge. Avtalen om levering til aviser i Norge og Europa tar de med seg. Det er vist billigere å sende papiret med skip mellom kontinentene. Sikkert mer miljøvennlig også. Norges totale CO2 utslipp blir redusert. På ironisk vis er faktisk pappas tap av arbeidsplass medvirkende til at landet skal nå sin klimakvote.
Det var forrige måned problemene begynte. Startproblemer. Utbetaling av dagpenger ble forsinket. To uker forsinket. Selv om det kom dobbelt så mye da, ble ikke regningene betalt i tide. Pappa hadde trodd alt var i orden, han hadde jo fylt ut søknadspapirene slik fagforeningsrepresentanten hadde instruert. Regningene var sendt inn med brevgiro, slik han hadde gjort de siste 15 årene. Dagene hadde stort sett gått med til å forsøke å finne ut hvordan han skulle komme i arbeid igjen.
En 53 år gammel mann uten annet enn folkeskolen. Han forstod selv han i dagens samfunn nok måtte ha mer kompetanse for å få ny jobb. Fristelsen var stor for å sykemelde seg. Kanskje forsøke å få attføring. 3 år med videregående skole? Sammen med en gjeng ungdommer eller alkoholiserte tapere? Det fristet absolutt ikke. I tillegg måtte han flytte inn til Trondheim. Bort fra familien. Bort fra vennene. Ikke hadde han råd til ny bil heller, så det ble nok hybelliv i byen også i helgene. Hvordan kunne det ha gått så galt med han?
Huset var nesten nedbetalt. Ikke at det var verdt stort. I distrikts-Norge hadde man ikke hatt den samme boligveksten som i byene. Det han tjente forsvant stort sett i avgifter og skatter og kostnader. Det var som å sitte i en båt som var lekk. Vannet måtte pumpes ut like fort som det kom inn. ”Verdens rikeste land” hadde han hørt statsministrene fra ulike partier kalle det, år etter år. Han hadde ikke sett særlig til denne rikdommen.
Torsdag skjedde det. Etter å ha vært i butikken å handlet og fylt bensin, dro han for å ta ut noen hundrelapper for å bruke på kroa i helga. Schluf! Slukkode 04 stod det på lappen. Uærlige mennesker med betalingsanmerkninger kunne nemlig ikke ha VISA-kort. Det måtte være en misforståelse. Fredags morgen var han i banken for å undersøke.
Han var ikke kredittverdig lengre. Han hadde sendt inn en haug med regninger uten dekning på kontoen. Banken belastet det de kunne, resten sendte de i retur. Det ble mye gebyrer av det! De lurte på hvorfor han ikke hadde satt inn mer penger!
Han forsøkte å forklare til bankmannen, at han viste ikke hva som hadde skjedd. Men den unge mannen fortalte han at skulle være glad til at de ikke bare sa han opp som kunde. Kommentaren om at ”kanskje sosialkontoret burde opprette en bank for slike som deg” hadde svidd så kraftig at han hadde følt for å knuse et eller annet. Han besinnet seg likevel, gikk ut og lurte på hva han skulle gjøre nå.
Lisa tenker det er de rikes feil. De som har så mye. De som burde gi mer til de fattige. Hun viste godt hvem hun skulle stemme på når hun ble stor: Kristin Halvorsen! Politikeren som ville ha slutt på fattigdom. Politikeren som ville de grådige til livs. Et godt menneske. Et godt forbilde. Ikke et slikt grådig menneske som kun unte noen få å få dra på korpstur.
Hos inkassoselskapet er det tid for å stemple seg ut. ”For en drittjobb”, tenker inkatøsen. Kunne ikke hun sluppet å bruke dagen på å mase på folk. Bli plaget av munnbruk og dårlige unnskyldninger. Kunne ikke folk bare betalt uten at hun måtte ringe. Burde ikke hun kunne gå rett inn på kontoene deres å ta de pengene kreditorene skulle ha? Da kunne hun jo heller brukt tiden sin på å lage flotte kurver og analyser. Kanskje trene litt i arbeidstiden.
Det var neste helg hun gledet seg til. Kundeseminar på Lillehammer med DnB og Porsgrunn kommune. Hun og kolleger. Barnefri. Ingen ektemann. Luksushotell. Fri flyt av alkohol og mat. Kjekke viktige menn i dress. Kanskje mulighet til å få noe fremmed i kroppen.
En herlig avveksling fra disse taperne som hun daglig måtte sitte å ringe!
Pizza er godt, synes Lisa.
Særlig godt når det er Tore som spanderer.
Det gjør ikke noe at det egentlig er moren til Tore som betaler.
Nå er hun redd det er Åse som får bli med ut i stedet.
Kanskje blir Tore forelsket i henne i stedet?
I kveld hater Lisa Pizza!
Hun hater Tore.
Hun hater Åse!
Hun hater korpset!
Hun hater skolen!
Hun hater Fredriksen!
Fredriksen som er så rik at han kan spise pizza hver dag!
Hun logger seg heller på nettet og ser om det er noen kjekke gutter der.
Nettet er nede.
Har ikke pappa betalt det engang!
Hva skal hun gjøre nå?
Ingen vil gi en 13-åring jobb heller!
Ikke virker mobilen.
Hun er sinna,
hun har lyst å rope,
hun går ned trappa,
og hører mamma rope til pappa at det er kommet stengevarsel fra e-verket.
Pappa forsøker å forklare at det kommer penger til strømmen, men at han skal sette inn annonse å forsøke å selge bilen. Han skal forsøke å få tak i en billig en. En til 12.000 kroner. En som er bra nok til å kjøre Lisa på korpsøvelser, og bra nok til å handle inn mat med. De kan bytte den ut når de kommer seg på beina igjen.
Pappa høres så lei seg ut.
Hun går opp trappen igjen.
Lisa synes litt synd på pappa.
Lisa synes veldig synd på pappa.
Kanskje var det hennes feil.
Hun skulle jo ha noe hele tiden.
Penger til skoleturer,
korpsturer,
klassefesten for en måned siden.
Hun tenkte på sist hun hadde vært og kjøpt klær,
mamma hadde klaget over at hun alltid ville ha de dyreste!
Lisa ville ikke bli kalt Domus. Det var Janne, som aldri hadde hatt et plagg som ikke hadde vært på tilbud, som ble kalt det. Mamma forstod, men syntes likevel det var dyrt!
Nei,
hun satt på litt musikk hun hadde lastet ned med Limewire,
så la hun seg ned på sengen,
snufset litt,
men trøtt som hun var,
sovnet hun.
Lisa våknet opp.
Hun skalv.
Var det slik at disse som ikke fikk betalt sendte torpedoer for å banke folk? Hun hadde nettopp drømt at pappa var havnet på sykehuset. Forslått og stygg. Hun hadde lest om slikt i avisen.
Det hadde vært noen inkassofolk og knust vinduene på bilen.
Det kunne ikke være slik,
det er jo bare banditter som gjorde slikt.
Hun var redd.
Hun frøs.
Hun ruslet ned.
TV virket nok.
Om hun hadde på lav lyd, kunne hun sitte og se på MESS. Et litt dumt program, men sove fikk hun ikke til. Hun tok på seg tøflene og gikk forsiktig ned trappen.
Det rare var, hun følte seg helt våken. Kanskje skulle hun lage seg en kopp te. Te hadde vært godt nå.
Hun skylte vannkokeren på kjøkkenet, fant frem en t-pose og en kopp. Det tok bare to minutter, så kunne hun helle vannet over i koppen og la teposen duppe opp og ned til vannet fikk den fargen det skulle ha.
Det var varmt. Dessuten trengtes det noen suketter. Hvor hadde disse tatt veien.
Hun leitet rundt et lite øyeblikk før hun så de. De stod rett ved brødboksen. Hun gikk bort til de og løftet opp dispenseren.
Der lå det noen brev. Hun kunne nå alltids lese hva som stod der, tenkte hun, og tok det opp.
Det hang en giro nederst. 7450 kroner stod det på den. Det var jo fryktelig mye penger! Mye mer enn korpsturen kostet!
Hva kunne være så dyrt?
Det var strømmen. Egentlig var regningen på bare nesten 5000 kroner, men med renter og gebyrer var det plusset på mange penger! Stengevarsel stod det.
Kom det til å komme noen å ta strømmen?
Hvordan skulle det gå med kjøleskapet da?
Ville all maten bli råtten?
Skulle ikke du sove nå?
Pappa står i døråpningen.
"Jeg sovna for tidlig, også våkna jeg, og når får jeg ikke sove", svarer Lisa.
Far sier at slikt kan skje. Dessuten klager han på at i hans alder så må man opp å tisse om natten.
Også ser han på henne med tergeblikket sitt og spør: "men du, har vi ikke lært deg at du ikke skal lese andre sine brev?"
Hun forstår ikke at han kan være så rolig.
"Den bare lå ved sukettene", sier hun. Unnskyld!
Hun går bort og gir han en stor klem.
Han smiler.
"Du har sikkert hørt at jeg og mamma har kranglet litt", sier han.
Hun nikker.
Han foreslår at hun tar med seg koppen sin, slik at de kan sette seg ned i sofaen å prate litt.
Pappa er den beste. Med rolig stemme forklarer han at mamma og han er lei seg de også, fordi økonomien ikke henger helt sammen. Det har vært noen misforståelser, men nå er han kommet inn i systemet.
"Jeg snakka med hun på inkassobyrået, sa han, og hun går med på å dele opp beløpet i 4 avdrag. Så du trenger ikke være redd for at varmevannet blir borte når du dusjer." Han smiler og legger til: "men du kan godt være litt kjappere i dusjen, varmevann koster, vettu!" Han mener det selvsagt på moro, men Lisa tenker hun virkelig skal gjøre en innsats for familien og bare så vidt dusje. Bare så hun ikke lukter svette.
Hun forteller hun hadde drømt om at han skulle få juling.
Han ser litt dumt på henne.
"Nei, det trenger du ikke være redd for, det er ikke kriminelle vi skylder penger. Det vi må gjøre nå, er å belage oss på en litt enklere levestandard, frem til jeg kommer meg i jobb igjen!" Han legger til at ryggen begynner å bli bra igjen, og at ting nok ordner seg..
Pappa får det til å høres så enkelt ut. Pappa er aller best av alle!
Klokken er 08.30 og det er surt og kaldt ute. Hun får en epost om komme inn på kontoret til avdelingssjefen. Hva nå? Hun trodde da hun var vel over budsjett!
Hun går inn på kontoret hans, litt usikker på hva han vil.
Han ber henne sette seg ned.
Hun adlyder.
- Du har vært god de siste månedene, sier han. Det nye datasystemet kjører en programvare som kalkulerer hvor mye penger hver enkelt medarbeider får inn til bedriften.
Hun hadde ant et slikt system fantes, men ikke tenkt over det før.
Han forklarer henne at hun er en av de beste til å løse sakene slik at de får mest mulig penger inn til inkassoselskapet. Hver operasjon er priset i systemet, hennes timeinntjening er på 4872 kroner. Hun hadde egentlig aldri tenkt på det.
Han sier: Dersom du får den over 5000 neste måned, vil du få en bonus! En kontantbonus på det beløpet snittet ender på. Den vil hun beholde så lenge snittet ligger over 5000 kroner.
Hun smiler. Hun føler seg verdsatt! Takker han og går tilbake til kontoret sitt og skjermen sin.
Tenk så mye fint hun kan bruke de 5000 kronene på! Hun trenger vel egentlig bare å kutte ned litt på pausene sine, så skulle det her være i boks.
Ny bil?
Sydentur neste vinterferie?
Og dårlig samvittighet? Nei, halvparten av pengene kom jo til å bli skatt. Slik at hun kunne være med å betale for fellesskapet.
(En klassisk historie til glede for nye lesere.)
Giske viser sin styrke i et intervju med Dagbladet.no. Her argumenterer denne fremragende statsmannen sin potensielle boikott av den kommende olympiades åpningsseremoni. Nok en gang ser vi hvordan regjeringseliten i verdensmakten Norge villig kan komme til å markere sin avsky mot et fascistregimet. Forbildene våre som stiller opp for menneskerettigheter og verdier. Som vil hjelpe små mennesker på den andre siden av kloden.
Idrettsboikott kunne være en potensiell stemmetaper. Undertrykkelse av en milliard mennesker er noe man må akseptere skal man kunne beholde makten også etter neste valg. Det eneste andre kravet han stiller, er at andre statsoverhoder og regjeringssjefer også velger å utebli fra seremonien.
Jeg kan ikke annet enn å heve mitt glass i heder for kulturministeren!
Mannen som kanskje kan ofre god mat og Champange for prinsipper!
Ikke alle Nordmenn(-kvinner) har valgt så ærbart!
Heia Giske!
Jeg har nå skaffet meg IVCM- programvaren fra Mobisophy. Ikke bare gir den muligheten til å svare ulike kontakter med ulike meldinger på mobilen, den gir også en glimrende mulighet til å ta hevn på alle jeg ikke liker.
HERLIG!
Var på butikken for å kjøpe meg lunsj og middag i sted. Stod i kø for å betale og kunne ikke la være å høre en diskusjon Arbeiderpartistatens distingverte eldre pensjonister førte:
- Etter vi fant ut vi kunne gi disse 69.000 i året slik at de slipper arveavgift, har vi gjort det hvert år, til alle sammen.
- Skulle ønske vi var i den situasjonen, men dessverre må vi passe på de pengene vi har. Tenk om prisene skulle øke ennå mer. Pensjonen strekker nesten ikke til.
- Hvor mye bedre hadde det ikke vært å hatt pengene i en bankboks? Det er jo knapt renter å få nå!
- Jo, renten har tatt seg opp. Den er på 7% om du plasserer langsiktig.
- Kanskje vi skulle gjøre det.
- Det var litt av et lønnsoppgjør de har fått til! Nevøen min kommer til å gå opp nesten 20.000 i året fortalte han.
- Det er utrolig med den rikdommen vi har hjemme. Se her, hvor fattige folk er, hvor lave prisene er. Hvor lite de har råd til!
- Vi er heldige. Du sier no. Det er klart sosialdemokratiet og arven fra Gro og Gerhardsen har brakt rikdom til landet.
Til nye lesere, vil jeg opplyse at dette ble overhørt i Spania. Rettere sagt rett utenfor Torrevieja (Torrevika på ekte Sunnmørsk). Det var en av de gangene jeg var glad for at jeg hadde en skjorte det stod ”England” på, og min engelsk var flytende, så jeg slapp å prate med disse toskene.
Skulle jeg ødelegge dagen deres med å forklare hvordan lønnsoppgjørets inflasjonsdrivende effekt i praksis kom til å redusere alles sparepenger med omkring 10%?
Skulle jeg forklare de hvorfor den økonomiske politikken som ble ført var fullstendig feilslått og mislykket?
Kanskje jeg burde nevne hvordan de kom til å oppleve sine siste år på et sykehjem hvor de fikk lov til å drite på seg selv?
Nei, jeg tok osten min, de to yttrefilletskivene jeg hadde kjøpt, pakken med smør og brødet, pakket de pent ned i bæreposen, og ruslet hjem.
Når skal det gå opp for folk at penger ikke betyr noe? Det er hva man får for pengene som betyr noe. Økning i velstand skjer ikke ved å bevilge mer penger, men ved å øke produksjonen av varer og tjenester. Så får man diskutere fordeling i neste omgang.
Har penger verdi?
I en klassisk historie fra Donald Duck & Co blåser taket av Onkel Skrues Pengebinge og alle pengene blir fordelt tilfeldig blant Andebys beboere. Donald og nevøene skriker ut og forsøker å redde pengene, men Skrue forteller de det ikke er nødvendig. Pengene vil nemlig finne veien tilbake til bingen selv.
Befolkningen i Andeby blir overveldet over den store pengemengden de plutselig har fått i fanget. De er så rike de ikke lengre orker å jobbe. Det er jo bare å betale med den nyervervede formuen som har dalt ned fra himmelen.
Ettersom Skrue, Donald og nevøene fortsetter å jobbe, er de snart de eneste som produserer nødvendige varer. Prisene suser i været og snart har Andebys befolkning brukt opp alle pengene på å kjøpe varer produsert av den kapitalistiske ands foretak. Snart har hele byens befolkning brukt opp alle pengene sine, og disse er tilbake i bingen som nå har fått taket fikset.
I seriens nest siste bilde spør nevøene retorisk om penger har noen som helst verdi. Hvor skrue i den siste ruten svarer: Ja, for jeg elsker å bade i de!
Er det egentlig noen forskjell på penger som blåser ut av en pengebinge og daler ned fra himmelen og penger som spruter opp fra Nordsjøen?
På en dag da utpressing og korrupsjon skulle lønne seg i lønns- og valgkampen og hundre milliarder av fellesskapets midler er besluttet investert i inflasjon og pappvin, merker jeg meg at norske barn fremdeles ikke får servert mat på skolen.
Bedrevitere og kritiske røster slår om seg med kritikk av hva som serveres i den engelske og den svenske skolen. Til tross for at artikkelen i Dagbladet kan oppfattes som litt artig svenskehets, er det viktigste poenget glemt. Selv fattige land som Storbritannia, og land helt uten egen oljeproduksjon som Sverige, har bedre råd enn fattige lille Norge.
Herlig å sitte i utlandet å høre nordmenn skryte over hvor rike de er!
Etter å ha sett besøkstallene for blogspotbloggen min, ser jeg at de som går inn der fortjener å få oppdatert innhold. Jeg velger derfor å begynne å publisere alle blogartikler der på nytt.
Jeg kommer ikke til å slutte å publisere på VGB. Det er der jeg har flest lesere. Jeg vil likevel kommentere at jeg på blogspot kan mobilblogge, og at mobilbloggen normalt vil være oppdatert først der. VGB tillater ikke mobilblogging fra utenlandske telefonnummer.
Innlegg
Alle kommentarer
