Nok en gang havnet ballen på taket av skolebygningen. Om den var havnet der ved forsett eller uaktsomhet, spilte ikke noen særlig rolle. Skulle spillet kunne fortsette, måtte den ned. Å klatre opp selv var ikke noe særlig. Kjedelig sak egentlig, ikke bare var det en fare for å skade seg falt man ned, mye større var sannsynligheten for å få et notat i meldeboken og kanskje nedsatt karakter i orden eller oppførsel. Klart dette rettferdiggjorde bruk av litt omvendt psykologi.
- Tom Rune, de sier du ikke tørr å klatre opp for å hente ballen!
Omtrent 3 minutter senere var han på taket. Ballen ble kastet ned. Spillet kunne fortsette. Hvem brydde seg vel om han ropte litt om hvor tøff og flink han var? Kanskje var det en søken etter oppmerksomheten hans mor aldri hadde gitt han? Stedets pedagogisk ansatte, forekom oss som et dårlig substitutt. Snart ringte det inn. Spillet var ferdig, og vi kunne bruke timen som kom til å undres over hvorfor han valgte løsningen med avløpsrøret. De dagene han ikke dukket opp på skolen, brukte vi brannstigen på baksiden. Var det markeringsbehov eller pur dumskap?
Kanskje ble klærne hans vasket, men Tom Rune kom fra et vrient hjem. I dag mener mange ballgutten vår, burde vært abortert bort og aldri engang født. Kanskje ville kroppslukt blitt et av de store argumentene i en debattime om selvbestemt abort, men lærerne våre lot til å unngå en slik uheldig personfokusering. Vi som var unger, forstod selvsagt alt mye bedre enn de voksne trodde. Selvsagt bodde han hos bestemoren fordi moren hadde stukket av.
Mobbing var ikke til å unngå. Faglig holdt han ved avslutning av ungdomsskolen et nivå hvor han evnet å stave. Å lese og skrive slik man forventer av en 16-åring var han langt unna. Mystiske fag som forutsatte gangetabellen eller andre magiske kunnskaper, hadde han sovet seg gjennom. En domsavsigelse noen år senere fastslo at skolen ikke hadde tatt sitt ansvar, men pengeerstatning ble det ikke. Han fikk lov å ta grunnskolen om igjen. Kanskje litt mer intensivt, humring uteble ikke når man så for seg den nå 25 år gamle mannen prøve seg på brøk og derivasjon. Kanskje burde han heller forsøke å bli ballgutt eller materialforvalter for en fotballklubb?
Det tristeste var den dagen vi leste dødsannonsen i avisen. Kornflakesen ble vassen mens jeg sendte sms til de fra gamleklassen jeg fremdeles hadde kontakt med. Det var kanskje den siste tjenesten han gjorde oss, en god unnskyldning for en fridag hvor vi kunne møtes og høre taler om oppveksten, også en rettelig fylletur på byen etterpå.
Tom Rune, takk for alt. Din ulykke forenklet ting for oss. Selv da du brått ble revet vekk!
Stem på Bloggrevyen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar