Klinkekule-eliten!

Dette skjedde på den tiden da barn ennå fikk være ute å leke. TV-spill og video var oppfunnet, men fysisk aktivitet på tunet var fremdels favorisert aktivitet utenom lekselesning og organiserte fritidsaktiviteter. Historien handler om Tore og Ståle, to lysende hoder med intuitiv forståelse av fenomenene valutahandel og klinkekuler.

En regnværsdag var de gått inn på rommet til Ståle for å spille Hatt over Hatt, et rimelig talentløst spill, så de gikk fort over til kinasjakk. Det tok ikke lang tid før fascinasjonen av kulene som var pene fargede Oljekuler tok overhånden. De forstod straks at disse kulene var for fine for de vanlig klinkekulespillerne og at klinkekuler nok måtte ha ulik verdi avhengig av hvor sjeldne de var.

Lang tid tok det ikke før papir og penn var funnet frem. Her gjaldt det å sette verdier for sommerens spillmengde. Det lå i kortene at hensikten var å skaffe flest mulig kuler. Og substantivet brukt var geb (gevninst). Etter flere timers krangling kom de frem til denne tabellen, og besluttet å lansere den etter fastkursprinsippet så alle klinkekulespillere i ormådet skulle vite hva man skulle forholde seg til:

Navn	Beskrivelse	Vanlig kule	Stor kule
Klinkis	Helt ordinær klinkekule, som man hadde for mange av.	1,0	5,0
Donaldkule	Kule med 4 farger i midten og blank overflate	1,5	7,0
Marmorkule	Hvit kule med farger malt på utsiden	2,0	10,0
Oljekule	Pen kule i farget glass/hardplast	5,0	50,0
Jernis	Kule i metall	10,0	100,0

Lang tid tok det ikke før alle de andre ungene forstod konseptet. Faktisk virket det hele like logisk som at prisen på gull, sølv og bronse var ulike, eller at Solo var dyrere enn Asina på butikken.

Tore og Ståle så aldri noen grunn til å fortelle de andre barna at man bare kunne kjøpe seg kinasjakkspill på tilbud på Tempo for å få oljekuler som kostet mindre enn små pakker med både Klinkis, Donald- og Marmorkuler. Man trengte jo ikke ta med Kinasjakken hjem, det holdt å ta med kulene, resten av esken kunne man bare kaste mens man likevel var i byen.

Det var ganske åpenbart. De andre ungene var ute etter å mest mulig geb de også. Dessuten gjaldt det å ha de fineste kulene. Klinkis ble vekslet til Marmor, Marmor til Oljekuler. Riktignok var både begge de unge bankerne gode til å spille med kuler, og kanskje de endte opp i litt pluss på ærlig vis, men den store planen, hadde de for lengst pønsket ut.

Når alle hadde fått vekslet kulene sine i Marmor, satt de igjen med en mengde vanlige klinkis. Dessuten var det ingen som kjøpte annet enn Marmorkuler på den lokale butikken lengre, så de var på tilbud, og selv med skrantende ukelønnsbudsjett, kunne man kjøpe relativt mange slike og beholde pakkene uåpnet.

I det hele var det Marmor som gjaldt. Sikkert som gull, eller penger i banken om du vil. Helt frem til skolestart. Da skulle Tore sette ut et ondsinnet rykte: Marmorkuler var mindre nøyaktig å kaste med. Det var dårligere kuler. Ikke søren om han ville kaste bort en vanlig Klinkis og risikere å få en marmor tilbake. Det var dårlig bytteforhold det! Snart kunne han få to Marmor for verdien av en Klinkis.

Det fungerte over all forventning. Plutselig gebet de inn store mengder marmorkuler, nesten ute å spille. De andre var mest interessert å bli kvitt de fortest mulig. Få seg ordentlige Klinkis, kuler de kunne være sikker på at ville la de være i leken også neste år.

Det skulle være unødvendig å si hva Ståle og Tore planla å gjøre neste sommer…

… eller hvor de arbeider og hva de stemmer nå?

Stem på Bloggrevyen