Forelsket i Nettby!

Richard var en litt sjenert mann. 28-år og jobb på Deli de Luca. Ganske greit. Han likte å jobbe natt. Det gav bedre betalt, og han slapp å bli presset til å stikke på byen hele tiden. Dessuten hadde han hele dagene fri og kunne gjøre akkurat det han ville. Stort sett slappe av på sofaen, eller surfe nettet.

Da han var ung var svømming den store lidenskapen. Sist han var i svømmehallen følte han seg gammel. Det var bare småjenter og tenåringsgutter der. Kompisene han trente med, var borte. Å begynne å trene med unger føltes virkelig galt.

Litt motvillig hadde han omsider gått med på å lage seg en profil på Nettby. Hvorfor skulle han som møtte jenter hver dag på jobb behøve å sjekke damer på nett? Enslig var han, men det var mer et bevisst valg enn skjebnen.

Chat-funksjonen var noe han kom borti nærmest ved et uhell. En eller annen fjott drev på og terget noen av jentene der på det mest usmakelige, så han hadde forsøkt å hjelpe de, ta deres side. Etter en stund kom det på en slik vaktklovn og heiv ut denne bråkemakeren. Så ble det liksom diskusjon omkring alt mulig rart. Ganske koselig.

Folk var i alle aldre og så ut til å ha mange bakgrunner. Valget ble å besøke stedet oftere, ikke engang med NRK2, blir sendeprogrammet for TV på dagtid, mer spennende. Litt flørting, litt terging og litt koseprat. Han dro det aldri for langt, da var han redd han skulle skremme. Vel med unntak av Lissy da, men det var hennes egen feil, for hun absolutt måtte svare han grovt hele tiden.

Lissy var 24. Hun hadde en sønn på 3 fra et tidligere forhold. Det var litt av en idiot hun hadde vært sammen med. Når han ikke satt inne, eller lå i dekning en plass, skjedde det hun fikk bidrag. Mer unntaket enn regelen. Den typen menneske kjente han godt fra kiosken. Drittsekkene som lurer damer i ulykke.

Noen ganger på jobb, når det kom inn en lyshåret kvinne med en liten tass på slep, var det nesten som han trodde det var hun. Realismen i det var ikke så stor. Men det var liksom så disse nickene man omgikk på nettet kunne være hvem som helst.

Latterlig det hele. Skulle det være noen av de, ville de neppe kjenne han igjen, og han ville neppe kjenne de igjen. Skulle de kjenne han igjen, så ville det nå bare være fint for de. Tross alt var det ikke noe falsk profil med uekte bilde han viste frem. Kanskje et av de bedre bildene, men hvem viser vel frem stygge bilder av seg selv?

Han flirte når han tenkte på det. Det fantes jo disse som virkelig hadde ille profilbilder. Dårlig sminkede jenter. Kraftige jenter som forsøkte å se ekstra store ut ved å gå i lyse klær. Briller som var påsatt så skjevt at man nesten skulle tro en proff fulltidsansatt teatersminkeperson hadde gitt råd om hvordan nerdfaktoren skulle gjøres synelig.

Hva andre gjorde, hvordan de så ut, fikk være deres sak. For han var det hovedsakelig to ting som telte når de kom inn for å handle: At de var hyggelige og at de ikke luktet dritt. Sistnevnte var det en del som hadde inntatt alkohol som slet med, men han tvilte på at sjefen ville gå med på å nekte de føde før de gikk hjem. Penger er penger. Skit er skit.¨

Kanskje burde han besøk denne kvinnen fra Nord-Trøndelag? Flyprisene om dagen var ikke så ille. Bestilte han tidlig, kom det seg neppe på mer enn et par hundrelapper. Hvordan ville Lissy reagere om han plutselig ringte på?

Det ble en slags dagsdrøm. Han passet egentlig inn i rollen som hennes nye mann. En som stod på, var jordnær, likte barn og som ønsket seg en kosejente. Hun måtte vel ha fått nok av badguys som sonet voldsdommer og stappet nesen full av dop nå?

Han testet og skrev i gjesteboken hennes: ”Jeg kommer på besøk i morgen!” Mest for å se hvordan hun ville reagere. Hun tolket det hele som skøy, og gav bare klar beskjed: ”Skal du komme, får det bli neste uke, for jeg har mensen!”

Skulle han ta hintet? Å ikke gjøre noe med en så klar melding, ville vel helst få henne til å tro manndommen hans var av papp eller noe annet som ble lite spenstig, mykt og ødelagt ved kontakt med enhver form for fukt. Her måtte det handles, men han var usikker på hvordan.

Dette var en av dagene han hadde fri. Faktisk kunne han unne seg en whiskey. Siden han ikke gadd å møte på fastgjengen fra jobb, stakk han ut tidlig. Spiste en Burger på Texas og rusla ned til Muddy, hvor det hendte det var live musikk ganske tidlig.

Ikke i kveld. Det var nesten helt tomt. Gjorde ikke så mye. Han fikk seg en Jack Daniels med Cola og ble å prate med Larssa i baren. Det var ikke første gang han hadde sett denne bartenderen, men første gang han hadde hatt en samtale som ikke gikk på å bestille. Siden han nesten var i bransjen selv, så forstod han det her med at man takker høflig og går og setter seg på bordet sammen med de man er ute med. Faktisk brukte han også å runde oppover så det ble litt tips. Hvorfor viste han ikke! Det bare føltes riktig!

Larssa var ikke så dum han. En slik person som umiddelbart er på bølgelengde med alle. Dessuten hadde han noe å bidra med. Han viste ting og tang man aldri kunne ha gjettet en bartender hadde fått med seg. Det var nesten en fyr man fikk lyst å invitere med ut sammen med gutta neste gang det var lønningspils. Om ikke annet snike til en gratis Cola når han kom å handla på kiosken neste gang.

Det ble senere enn planlagt. Muligens forstod han ikke det her med salgsteknikk og bartendere så godt som sundt er, men rådet han fikk skulle han følge. Egentlig idiotisk enkelt. Hvorfor hadde han ikke kommet på det selv. Vel valuta for Whiskey’n som skulle smerte han i morgen. ”Jeg må nesten meg et nummer da! Et nummer jeg kan ringe deg på å planlegge litt, mener jeg!” Kongemelding. Skulle tro den var tatt ut av guiden om hvordan overbevise en kvinne.

Godt ut på dagen derpå, etter virkelig å ha pratet mye i den store telefonen, logget han seg på nettet for å se om det var kommet noe svar. Det var det. Mobiltelefonnummer og instruksjon om å sende SMS først, så han ikke ringte på et dumt tidspunkt. Knallsuksess!

Påfølgende natt hadde han den herligeste telefonsamtalen noen gang. Den slo til og med den han som 18-åring hadde hatt med svømmejenta fra Hamar.

I uken som kom, skulle han å Lissy bli tettere og tettere knyttet. Snart ble det avtalt at hun skulle komme å besøke han i Oslo. Han forstod hun måtte ha guttungen med seg, dessuten at hun var skeptisk til å fly med han. Det der med unger på fly var noe dritt, han var helt enig.

Hvor han så frem til pinsehelga! Da skulle han møte de på fredagen på Oslo S. Ta de med hjem og servere de noe enkel mat. Bli litt kjent med tassen, og så få være sammen med Lissy i mange timer. Uten å være klar over at de var fullt refunderbare, postet han fullprisbillettene med NSB for en og en halv nesten to uker før. Fullstendig uvitende om at det var han som skulle måtte besøke Larssa og ikke hun som skulle besøke han.

Utrolig hva folk gjør mot hverandre for småpenger!

Stem på Bloggrevyen