Det var utrolig hva denne unge kvinne fra Bornmouth kunne lære meg. Hun spilte Rugby og manglet tenner. Dessuten bodde hun sammen med to koselige irske venninner i Cerdanyola del Vallés, en liten halvtime fra Barcelona med det statlige spanske jernbaneselskap. Melissa het hun.
Hun betalte meg aldri tilbake de 5000 pesetasene hun lånte av meg. Men hva kunne jeg vel gjøre med det. Kanskje så hun ut som en mann. Tvilen om hun fikk mer penger å betale tilbake ved en utfaset kneskål, fikk komme henne til gode. Kunnskapen om virkeligheten og det engelske språk fikk oppveie tapet; Sjelden har jeg lært mer.
Verden vil bedras.
Sannheten svir,
man vil ikke høre,
men hun hadde rett!
- Your English is very good!
De irske venninner gav meg en oppmuntring. De var imponert over at både jeg og andre fra Norge kunne uttrykke oss på språket. Selv snakket de Engelsk, Irsk, Spansk, Fransk og Tysk. Studinene på 21 hadde talent; Som Irene selv sier: Talents! Kanskje hadde også jeg latt meg bedra. Hadde ikke denne engelske kvinne straks forklart meg: ”And if you really spoke English well, they would never have heard that you where a foreigner!”
Ord er makt. Etter mange års trening og bruk av engelsk som førstespråk, vet jeg forskjellen, nå spør de om jeg kommer fra London. Greit gjettet, siden jeg har bodd der. Men fremdeles kan jeg knuse en persons selvtillit ved å påpeke Mel’s Law. En slags klarifisering av janteloven.
This is planet earth! Welcome! Stod det på et poster hun hadde på soverommet. Kanskje håpet hun jeg skulle tvangsinndrive mitt utestående. ”Built to last” som hun var, utgikk det hele med en unnskyldning om at sjalusinivået blant hennes to blonde flatmates kunne bli rettet eksplosivt mot henne.
Vett nok til å holde meg borte, hadde jeg. Det fantes andre talenter. Nye kriger og epidemier. Evige jaktmarkeder. Tidligere nevnt: Det var da jeg våknet opp i en bakgate i Barcelona, det gikk opp for meg. Kanskje var det for tidlig til at jeg kunne se lyset, men uansett var byen så stor at man ikke møtte på noen tilfeldig, man ble ikke gjenkjent, man var anonym, man var 21 år og fri!
Gud hadde nok en mening. Hun hadde nok glemt aftenbønnen. Den norske jenten som i januar 2005 skulle hjelpe meg å finne ny bolig. Litt solbrent var hun blitt. Ikke verre enn man tåler. Min inprobability teori slo feil. Plutselig var trioen i samme vogn som oss. Man hilser og presenterer.
- So this is the bespoken Ann.
- The challenged one.
- The one with all the interesting skin diseases.
Hva kunne man vel svare?
- Your presence is not required!
- Go forth and multiply!
Eller kanskje finnes bedre forslag?
Stem på Bloggrevyen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar