Drømmejobben

Jobbintervjuet hadde gått som en drøm. Han hadde virkelig funnet tonen med Mick. Det hadde blitt noen øl etterpå. Guidet tur til stedets horehus og en innføring i hvordan livet i sør skulle bli. Høy party faktor. Høy inntekt. Lite arbeid. Greie arbeidsoppgaver.

Bakrusen var ikke verre enn han tålte. Nypult og installert i sin nye 3-roms leilighet i gangavstand fra kjøpesenteret, forstod han dette kom til å bli det beste året i hans liv. Jobben var enkel, han skulle skaffe leieboliger som skulle leies ut på langtidsleie, men helst sommerleie. Begge deler var viktig i porteføljen, langtidsleieboligene for å skaffe kontaktflaten, og kortidsleie for å virkelig tjene rått på soltørste engelskmenn, tyskere og skandinaver dumme nok til å bo i det mørke og kalde nord.

Han hadde hoppet av det siste året på økonomiutdannelsen. Det hele var så dumt og enkelt, at man like gjerne kunne lære det mens man drev i praksis. Hvorfor betale for å gå på skole når man kan få betalt for å drive butikk i stedet! Dessuten var det ikke særlig vanskelig, det handlet mest om å ta inn penger fra noen, putte mellomlegget i bedriften, og betale pengene videre til noen andre. Risikoen lå hele tiden hos huseieren. De betalte om boligen ikke ble utleid. Det eneste som var nødvendig var å få de til å signere kontraktene.

Det grunnleggende ordet var Direct Debit. Han antok det betydde noe slikt som avtalegiro, men hadde aldri giddet å slå det opp. Var folk inne på den ordningen, slapp man å drive å vente på at de skulle betale. Pengene kom rett inn fra banken.

Kontoret var lyst og stort. Forværelset bestod av et venterom og ei jente omtrent på hans alder, som tok seg av innbetalinger og kunder som hadde enkle spørsmål. Han skulle ta seg av salgene, og Nick og Mark gjorde mye det samme. Forskjellen var at de jobbet hjemmefra, liksom ikke noe poeng i ha mange på kontoret. Når han hadde bygd opp nok portefølje, kom de til å ansette en til å gjøre hans jobb også, slik at han kunne bruke mesteparten av tiden på balkongen og i bassenget.

Lønnsmessig kom de til å gjøre det slik at han fikk en del det ble betalt skatt av, og en annen del sånn rett i lomma. Det var vanlig. Spanske myndigheter så litt gjennom fingrene på det. Tross alt fikk de rikelig med utlendinger som kom ned og brukte penger på denne måten. Det viktige var bare å kunne vise noe på papiret. Ikke noen politistat som Norge, der hver en krone skulle telles, uansett om det kostet mer i praksis enn man klarte å beskatte de.

Websidene var gode. Han forstod helt klart hvorfor deres selskap ble valgt. De andre så rimelig amatørmessig ut. Skal man først bruke 15.000 på ei uke i Syden, vil man ha igjen kvalitet for pengene. Det forstod han. Klart kunden skulle få det han betalte for.

Strøm, vann og annet gikk rett fra huseiers konto. Det ble bare masse bryderi å registrere det på leietakerne. Unødvendig papirarbeid. Dessuten hadde man jo to måneders depositum å ta av på langtidsleiere som eventuelt måtte komme til å vise sin uærlige side. Sommerferiegjestene fikk alt inkludert i prisen de betalte. Det ble enklest slik.

Klart rutiner er rutiner, og neste år fikk han til og med 3 ukers betalt ferie i mai, slik at han kunne komme seg til storinnrykket med turister dukket opp. Han tok de ukene hjemme i Norge.

---

Mick lo litt da han spurte Mark om hvor mye juling man kunne påregne om man oppdaget at ferieboligen man hadde betalt 30.000 for ikke fantes; eller om den var leid ut til mange samtidig.

Tenk på medieoppstyret, fortsatte Mark. Dersom du hadde kommet på flyplassen, tatt taxi til en adresse, og oppdaget at det bodde noen andre der du skulle være på ferie, du hadde hatt med 3 unger, kjerring og kanskje svigermor, hadde du ikke blitt sinna?

Sikkert nok sinna til at han neppe forstår hva som skjer! Og vil noen tro på han?

Skal holde hardt. Alle papirsporene er i hans navn. Han blir nok putta inn i etterpå. Vi snakker mange år!

Dessuten er nok han kisen dum nok til å tro vi heter Nick og Mark. Tenk å ikke sjekke oss bedre! Nordmenn! Bare elsker de! Hvor skal vi dra nå? Rhodos?

De hadde selvsagt banket pengene for lengst. Tatt med i bil. Til Luxemburg. For så vidt hans bil også. Han hadde vært snill nok til å låne den bort til de.

Stem på Bloggrevyen