Arbeiderbevegelsens virkelige ansikt: Hushaien og Egoisten!
Arbeidsledigheten som landet slet med på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet er nå kamuflert gjennom en rekke unyttige omskoleringsordninger, uførestønader og fullstendig unødvendige offentlige ansatte. Sistnevnte gruppe er ikke ansatt i helsevesenet og skoleverket der de faktisk kunne gjort litt nytte for seg, men i etater som daglig sloss for å rettferdiggjøre sin egen eksistens i form av nye kontrolltiltak for å undersøke at andre som faktisk produserer noe, gjør det på en mest mulig effektiv måte. Avanserte arbeidsmarkedstiltak.
For å hindre sysselsetting i privat sektor, er det de siste 10-15 årene innført stadig nye avgifter, og stadig nye kostnadskrevende sosiale tiltak samt stadig nye skjemaer som må fylles ut, sendes inn til det offentlige, kontrolleres, returneres, og deretter revideres og effektueres, uten at noe annet enn offentlig byråkrati og økte kostnader for privat virksomhet er generert.
Så hvorfor er vi så lykkelige?
Hvorfor er vi så rike?
Mange tror rikdommen i Norge i hovedsak skyldes oljevirksomheten. For så vidt skaper den gode inntekter som tilbakeføres til norsk økonomi, men det meste syltes ned i det berømte oljefondet. Et fond som indirekte går med på å finansiere utenlandske børsspekulanter, utenlandske arbeidsplasser, utenlandske fondsselgere, utenlandsk infrastruktur og amerikansk krigføring. Sistnevnte har jeg ikke noe imot, men jeg synes det er litt trist at vi skal bidra med penger som skulle vært brukt her i landet i stedet. Vi kunne heller stilt med tusen velutstyrte mann, og gjort en god norsk innsats på bakken. Forsvaret er selvsagt ikke i stand til det nå, siden de er redusert så mye at de sender et leaset kystvaktskip for å kommunisere med et russisk hangarskip som har funnet det forgodt å sperre all helikoptertrafikk i Nordsjøen. Russerne var greie nok de, og stanset øvelsen straks de forstod at sivile interesser ble forstyrret. Denne gangen. Muligheten for at den russiske admiralen fikk følgende konklusjon om norsk forsvarsevne på bordet: ”Ute av stand til å øve noen form for motstand”, er relativt stor, men det er noe vi får ta opp neste gang vi blir uenige med Putin og hans gjeng.
REALISERT BOLIGFORMUE
Nei, rikdommen er bundet opp i boligene våre. Boligene vi kjøpte for ti, femten eller tyve år siden. Selv de som kjøpte bolig for 3 år siden mener å ha en verdiøkning på boligen.
Veksten på boligmarkedet de siste 15 årene har vært umulig å ikke legge merke til. Som en jaktende ulveflokk har meglerne og bankene bygd opp en illusjon om at eiendom bare kan gå en vei: Til himmels! Meglerne og bankmedarbeiderne har på ekte Terra-vis, og med ganske uforsvarlig rådgivning, jaktet de høye provisjoner og de dumme mennesker. Så langt har det gått, at selv etablerte politikere og kritikere i samfunnet har latt seg frelse og prediket det gale budskap!
Ekte rikdom har lite med suksessive refinansieringer av bolig å gjøre. Ekte rikdom har lite med kredittkort med høye kredittgrenser og lave månedsbetalinger å gjøre. Ekte rikdom har lite med den norske oljeformuen å gjøre. Ekte rikdom er et nedbetalt hus, en nedbetalt bil, penger på bok og verdier man kan bruke.
Realiteten er at folk flest har lån opp til pipa, hvert 3. år når de skaffer seg en ny bil, finansierer de denne ved nytt låneopptak på bolig: Det samme gjelder til en viss grad økt forbruk i form av ferier, nye møbler og privat overforbruk. Så lenge verdistigningen på bolig ligger der som en passiv inntekt, har ikke det påført noe vesentlig reduksjon i levestandarden. Faktisk heller en økning.
UNGDOMMENS ILLUSJONER
Men dersom denne teorien om at boliger og annen eiendom bare kan øke i verdi hadde vært korrekt, ville ikke all verdens kapital straks vært plassert i sikker norsk boligeiendom? Med mindre det finnes noen begrensninger på flytting av kapital, selvsagt? Spør en litt oppvakt ung gutt meg. Han er russ neste år, og har spennende fag som bedrifts- og sosialøkonomi på skolen.
- Du kan jo tenke litt på det, sier jeg til han, og bruker en av sosialistene ofte omtalt hersketeknikk, dersom du satt i en storbank i England, USA eller i Hong Kong, eller Japan for den del, og du viste du kunne ha en garantert avkastning på 5% bare i verdiøkning, dessuten også avkastning på leieinntekter, ville du ikke også ha kjøpt opp alt som het eiendom i Norge umiddelbart? Søsteren på 20, som også sitter ved bordet og nok burde være forsiktig med inntak av ytterligere Vodka+Battery, ser litt forvirret ut og bryter ut: ”Du bare tuller med oss, vi er jo verdens rikeste land.”
Jeg bestiller meg en ny øl. Smiler og svarer: Har du tenkt på at disse spanjolene, engelskmennene, franskmennene og tyskerne har like fine boliger og like fine hus som oss? Har du tenkt på at enkelte av de virkelig har palasser som ligner på det Røkke og Rimi-Hagen har? Det tar noen sekunder, jeg får et raskt svar om at de er kapitalistjævler og at SV vil sørge for at rikdommen i landet er likt fordelt, det eneste som mangler er at Bjørn Dæhli vant gull i Lillehammer OL og at Brann nok må være verdens beste lag. For å unngå ytterligere forvirring, skifter jeg tema til noe mer lokalt, skåler ut og tar en ekte festtale om hvor trivelig det er å bo i en bygd med så mange Hobbitter.
ØKNING I BOLIGBEHOVET
Sannheten er at boligprisene har økt fordi det ikke er bygd nok boliger. Dette har skapt en etterspørsel der det har vært nødvendig å overby hverandre. Hvor man har satt de unge i en liten knipe, uten å forklare det for de. Prisen styres nemlig av tilbud og etterspørsel. Det uvanlige i boligmarkedet er at i motsetning til feriereiser og tomater, så er bolig en nødvendig anskaffelse. Gjerne flere ganger i livet. Når man flytter sammen med kjæresten, når man får barn, når man får flere barn, og når man blir kvitt ungene som igjen kommer på besøk med nye familiemedlemmer. Dessuten flytter vi når vi ikke lengre vil være gift eller ikke lengre ha samboer. Friksjonen på bolig- og samlivsmarkedet har vært økende de siste 20-30 årene. Noe som har økt totaletterspørselen.
LA BARNA BETALE FOR OSS
Manglende boligutbygging har altså skapt rikdommen hos noen. En maskert hevner, vil selvsagt straks bruke sterke ord. Han vil gå så langt som å si dette er en fremtidig forventet realisasjonsverdi. Betaling man forventer for boligen den dagen man selger den. I fare for å gjenta meg selv, denne realisasjonsverdien er allerede tatt ut som forskudd i form av refinansiering og forbrukslån. På hevnerspråk: ”Vi forventer at fremtidens hussøkere skal betale regningen for vårt forbruk!”
I realiteten en fordring på fremtidige generasjoners husløshet.
Ganske usolidarisk og ganske usosialistisk. Eller kanskje hva noen av oss forbinder med ekte sosialisme: ”Vi vil at andre skal betale for oss, vi vil ikke bidra selv!”
ROTTER SEG SAMMEN
Det underlige er at også politikere fra andre leirer, og da særlig Høyre og KrF, ser ut til å støtte utviklingen fullstendig. Det eneste de er imot, er små detaljer. Det er nesten slik at man virkelig vurderer å bli kommunist! Noe som faller på sin egen urimelighet, da man enkelt kan se hva offentlig overstyring gjør med folk. I tillegg har de en restriktiv alkoholpolitikk, noe jeg absolutt ikke vil være med på!
SMELLEN
På et eller annet tidspunkt kommer det en smell. Vanlig ungdom vil ikke lengre klare å komme inn på boligmarkedet, og de vil bli boendes hjemme hos mor og far. Politikerne, og markedet vil derfor starte byggingen av små leiligheter for enslige unge. Snart vil prisen på disse boligene gå ned, men knapphet på større boliger, egnet for barnefamilier, vil øke. Vi er tilbake i Anne Cath. Vestlys verden, hvor 2 store og 8 små bor på 2 rom og kjøkken.
Suksessivt vil denne utviklingen forskyve seg. I takt med at eiendomsprisene faller, vil belåningen strekke seg flere etasjer over pipa. Folk vil ikke lengre kunne opprettholde refinansieringsforbruket og konsolideringsforbruket de er vant med. Bankene vil bli nødt å føre misligholdte lån med negativ sikkerhet som tap. Bankkrisen fra slutten av 80-tallet vil skje på nytt. Denne gangen uten datidens regjerings mulighet til å foreta en intervensjon, ettersom konsesjonslovgivningen fikk fyken med EØS-avtalen på midten av 90-tallet.
TOMT OLJEFOND
I stor desperasjon vil regjeringen og Stortinget gripe etter oljefondet. Pøse det inn i Norsk økonomi for å redde gjeldsslavene, og bruke opp rubbel og bit. I verste fall vil de også ta opp store internasjonale lån, for å forsøke å opprettholde den livsstandarden folk har vært vant til. Noe som på lengre sikt, vil skape ytterligere problemer for fremtidige generasjoner.
Folk vil måtte justere forbruket sitt, hvorpå prisnivå og administrasjonsbyrde må fullstendig revideres og nå det samme nivået som andre fattige små land. Fallhøyden vil bli stor, og den normale sindige norske reaksjonen på problemer, kanskje tilsidesatt.
Vi får håpe meglere og bankansatte som har gitt uriktige og uforsvarlige råd, blir straffet på samme vis som andre meglere som har solgt troen på den evige vekst i boligmarkedet; Vi vet nemlig at de som kjøpte disse boligene, vil bli straffet på samme måte som innbyggerne i kommunene der ordførerne kunnskapsløse som de var, gikk beint på provisjonsselgernes glade budskap!
LØSNING UTEN BLOD
Helt klart, men den nekter folk å innse. Det første som kan gjøres er å innføre fullstendig gjeldssanering ved personlig konkurs, slik man har i en rekke land. I Norge bør man gå så langt som å tilby fullstendig sanering også for kredittkortgjeld utover en månedslønn. Deretter kan man innføre en inkassolov der maksimalt inkassosalær er 175 kroner, ganske likt det man finner i Sverige. Slik flytter man effektivt risikoen for tap fra debitorer over på kreditorene. Selvjustisen vil bli høy! Annonsene for kredittkort for låneformidlere vil fort erstattes av annonser for gjeldsordninger.
Deretter kan man bygge disse boligene som trengs. Sørge for at en ordinær familiebolig aldri kommer til å koste mer enn 3-4 årslønner, kanskje en ekstra årslønn om det er en liten hageflekk utenfor. En ordinær familiebolig bør bestå av en stor stue, en spisestue, et kjøkken, tre soverom og to bad. Det må gjerne være en blokkleilighet, en bygård, et rekkehus eller en enebolig.
I prosessen hvor man bygger boliger, vil det være mulig å holde boligprisene i sjakk, slik at de som har gjeld til over pipa, får mulighet til å komme seg à jour.
Man må også ta tak i overadministrasjonen. Forsøke å forenkle systemer, slik at arbeidskraft frigjøres der den trengs: I produserende virksomhet. Kanskje en liten overproduksjon av lærertjenester og helsetjenester. Ikke mellomsjefer uten reell funksjon utover å forsvare sin egen stillingshjemmel.
Er det flere som har forslag?
Er det flere som har innspill?
(Jeg sliter med opplasting av bilder, så de kommer først i morgen.)
Rusmisbrukere, handikappede, nynorskentusiaster, pensjonister og uføretrygdede. Hva skal vi med disse? Tenk hvor mye bedre samfunnet kunne blitt om vi ikke ødslet bort penger på disse helt unødvendige ubrukelige og fullstendig overflødige menneskene. Vi kunne hatt fine veier, flotte sykehus og mange, mange operahus!
2. juledag var jeg tradisjonstro ute på byen. På veien ut fant vi en virkelig trivelig ny bar, et latino-sted i Fjordgaten! Flott musikk, flott dansegulv og flotte mennesker på arbeid. Dessuten var eieren en trivelig kar, og en av vaktene på utsiden gav oss god underholdning med å nekte en lettere beruset lokalpolitiker.
Innlegg
